tirsdag 3. desember 2013

LDO: Diskriminerende tvang

"Helseminister Bent Høie forvalter et lovverk som gjør at norske helseinstitusjoner kan bryte menneskerettighetene. Derfor ber jeg regjeringen erstatte lov om psykisk helsevern med et ikke-diskriminerende regelverk, og rydde opp i diskriminerende tvangsbruk i psykiatrien."

Sunniva Ørstavik, Likestillings-og diskrimineringsombud

Les innlegget her:

http://www.ldo.no/no/ombudet/Fakta-om-Likestillings--og-diskrimineringsombudet/Ombud-Sunniva-Orstavik/SignertSunniva/Diskriminerende-tvang/

torsdag 28. november 2013

"Psykiatri utopi"

Et blogginnlegg av psykolog Eva Jacobsen, som åpner for idemydring for et bedre psykisk helsevern. Og der forfatteren også kommer opp med mange i mine øyne svært gode ideer selv:
http://dinpsykologonline.wordpress.com/2013/11/28/psykiatri-utopi/

torsdag 21. november 2013

Is Electroconvulsive Therapy (ECT) Effective?

By Phil Hickey, PhD

"ECT, or shock treatment as it’s sometimes called, is a controversial topic.  Adherents describe it as safe and effective; opponents condemn its use as damaging and ineffective.  But it is still widely used in the US and in other countries."

Link to the article:

http://www.madinamerica.com/2013/11/electroconvulsive-therapy-ect-effective/

søndag 10. november 2013

Piller og ansvarsfraskrivelse

Ansvarspulverisering i psykiatrien

Er helsedirektoratet og helsetilsynet mer opptatt av å dekke hverandres rygger enn å hjelpe pasientene?

Innlegg på Nrk Ytring av Espen Øwre: http://www.nrk.no/ytring/ansvarspulverisering-i-psykiatrien-1.11343827

onsdag 6. november 2013

ECT patient: 'I forgot mother died'

Helen Crane had ECT treatment in the 1990s. Here she talks to BBC Newsnight's Jim Reed about the devastating effects the treatment had on her memory:

http://www.bbc.co.uk/news/health-23434410?post_id=723571577_10151974506086578#_=_

Jeg skulle ønske...

Innspill i etterkant av Brennpunkt-dokumentaren "Bare en pille til"
(lenke i forrige innlegg) 

Jeg skulle ønske det fantes steder for alle som kjenner seg berørt av Brennpunkt-dokumentaren "Bare en pille til" å avreagere, få forståelse, bli møtt på sine smertefulle erfaringer fra psykiatrien. Men slik er det jo ikke. For det er jo i stor grad samme instanser som skal hjelpe mennesker med vonde erfaringer og traumer som begår disse overgrepene. Så er en heldig har en noen ute av boksen-tenkende personer / hjelpere i sin nærhet som forstår. Ellers er det bare å komme seg videre på egen hånd og håpe at en dag vil en få hjelp med både dette og det som var problemene i utgangspunktet.

Brennpunkt: Bare en pille til

"En livsglad, aktiv jente ble syk som 14 åring. Etter det gikk alt fryktelig galt. Foreldrene prøver å finne svar på hva som skjedde, og de forundrer seg over hvor mye medisiner jenta fikk fra ulike leger etter at hun ble 18 år. I kveldens Brennpunkt setter vi søkelyset på overmedisinering."

Lenke til dokumentaren her: http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11002013/05-11-2013

tirsdag 5. november 2013

Effekt av langvarig psykodynamisk terapi

Artikkel av psykolog Gunhild Rindahl Kolbotn. Psykologtidsskriftet Vol 50 nr.3 2013 - s. 260-262.

"Rask symptomlette forbindes med effektiv terapi, men ofte også med raskt tilbakefall og rehenvisning. Lang tids psykodynamisk terapi der en utforsker de ubevisste sidene som skaper symptomene, kan da være mer effektivt."

Hele artikkelen kan leses her:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=317195&a=4
Perspektiver på Aftenposten-saken "Flere tiår med utredninger, men ingen løsning for kriminelle med «frikort»"
 
 
 
Mitt syn - som er ganske langt unna dagens realitet i Norge: Det medisinske prinsipp tåkelegger for tilregnelighetsspørsmålet. Det psykologiske prinsipp bør snarest innføres. Det bør også være slik at alle har rett til å ta sin straff/gjøre opp for seg når de har begått en forbrytelse, uavhengig av om de var tilregnelige eller ikke i gjerningsøyeblikket. Jeg er fullstendig uenig med Rosenqvist som ønsker økte muligheter til tvangsbehandling. Jeg mener tvert imot at Norge må forby tvangsbehandling, bl.a. i tråd med FNs torturrapportørs oppfordring og som konsekvens av ratifisert FN-konvensjon for rettighetene til mennesker med nedsatte funksjonsevner. Fengsler/sanksjonsinstitusjoner med god tilgang til frivillig psykisk helsehjelp er dog et alternativ. Mennesker med psykiske lidelser må snart bli behandlet som likeverdige borgere i det norske samfunnet.

Hva er psykoterapi?

Blogginnlegg på psykologforeningen.no av psykolog Mats Larssen:

http://www.psykologforeningen.no/Fag-og-profesjon/Fagblogger/Mats-Larssens-blogg/Hva-er-psykoterapi

torsdag 24. oktober 2013

Selektivt skadefokus

Legger ved lenke til en artikkel som etter mitt syn berører noe av kjernen i den ganske så fastlåste debatten om såkalt evidensbasert versus individuelt valgt hjelp ved psykiske lidelser. Jeg ville selv aldri valgt NLP, det passer meg ikke. Men jeg vet at for andre med alvorlige psykiske lidelser har nettopp NLP hjulpet dem. Ingen bør prakke coaching på noen. Mange ME-syke har jo også blitt anbefalt (ikke-evidensbasert) Lightning Therapy av leger og blitt dårligere. Elektrosjokk er ikke evidensbasert - det er en voldsom behandlingsform som påfører hjernen trauma. Likevel praktiseres det - med manglende registreringsrutiner - i ordinært psykisk helsevern overfor tungt deprimerte. I vedlagte artikkel argumenteres det imot NLP overfor mennesker med PTSD da flere har blitt suicidale av det. Bra at dette tas tak i. Men hvorfor lyttes det ikke mye mer og tas tak i de alvorlige skadene mange påføres av ordinær såkalt evidensbasert* psykisk helsehjelp da? Er det for eksempel mindre viktig at jeg ble suicidal og gjorde et alvorlig selvmordsforsøk pga bivirkninger av medisiner jeg ble tvangsbehandlet med innenfor gjeldende lovverk og retningslinjer, enn at andre blir suicidale av NLP - som befinner seg utenfor retningslinjene for PTSD? Er det for mange fagpersoner annerledes å forholde seg til rapporter om - og dokumenterte skader av dagens mainstream behandlingsregime enn til rapporter om - og dokumenterte skader av alternativ behandling?

Lenke til artikkelen: http://www.medicaldaily.com/neuro-linguistic-programming-unregulated-mental-health-therapy-may-make-patients-worse-suicidal

*At psykisk helsebehandling faller innenfor retningslinjene og kalles evidensbasert avhenger av mange faktorer, ikke minst av hva slags diskurser om psykiske lidelser som trender i tiden og med det hva slags type forskning som får midler.

Psykisk helsevern som kunnskapsbasert system

Å ha et kunnskapsbasert system som lukker av for kunnskapens realitet - at den er høyst usikker - er ikke å ha et kunnskapsbasert system.

Med en redelig oppriktighet på kunnskapenes begrensninger tenker jeg at en kan utforme tryggere kunnskapsbaserte systemer. 

Med henblikk på psykisk helsevern mener jeg at dette systemet trenger å åpne opp for frie behandlingsvalg og gi rom for alternative- i tillegg til mer standard behandlingsformer - og vise respekt for alle dem som faktisk opplever at såkalt ikke evidensbasert behandling hjelper dem. Jeg mener med andre ord - at innenfor det kunnskapsbaserte systemet psykisk helsevern må det også være rom for "alternativ kunnskap".

Tvangsparadokset mangler rettssikkerhetens paraply

(Publisert på Dagsavisen Nye Meninger 6.aug.2013)
 
Det klinger dissonant i mitt hode dette skillet mellom «psykisk» og «fysisk» i helsevesenet der en har et eget tvangslovverk for psykisk; den såkalte Psykisk helsevernloven (1).
Det finnes uten tvil mennesker som har eller har hatt positivt utbytte av psykiatrisk tvangsbruk, enten det gjelder innleggelser, beltelegginger eller medisinering. Noen formidler at om de får det veldig vanskelig ønsker de at noen andre skal ta overstyringen. Dette har jeg full respekt for. Det er viktig for meg å få understreket akkurat det, siden jeg med mitt kritiske blikk på dagens lovverk og praksis kan bli tillagt å være ignorant overfor disse perspektivene. Det er jeg ikke. Alles brukererfaringer er like gyldige. Det er også et syn som er innvevd i mine egne perspektiver.

Ut fra min oppfatning er Psykisk helsevernloven dypt diskriminerende. Kreftbehandling kan velges bort men psykiatrisk behandling kan påtvinges, selv når den bare skader. Det handler om menneskets liv, helse og muligheteter til å få god hjelp uansett om problemet klassifiseres som psykisk eller fysisk. Det handler også om friheten til å kunne velge noe bort som en selv ikke ønsker eller hjelpes av. Det handler om beskyttelse fra tortur, om retten til liv, om privatlivets fred og om mye annet. Hvis noen med psykiske lidelser ønsker tvang utover allment lovverk, er det da ikke et godt alternativ å skreddersy denne tvangen; lage egne avtaler med helsevesenet og andre relevante aktører? Tvang som er villet er noe ganske annet enn uønsket tvang; en kan til og med spørre seg hvor mye rest-tvang det egentlig blir igjen ved ønsket tvang. Jeg mener det er svært urettferdig at de som opplever at de profiterer på tvang og de som tar skade av det på lik linje utsettes for det, bare fordi det en sliter med faller innunder kategorien "psykisk". Hva samtykkekompetanse angår: mennesker i psykose kan fortsatt være i stand til å vurdere mange forhold ved virkeligheten i og rundt seg på en realitetsorientert måte. Dette ble jo mye debattert i etterkant av 22.juli-terroren på grunn av Norges medisinske i stedet for psykologiske prinsipp i rettssammenheng. Det er en overtro at psykose er ekvivalent med å være gjennomgripende bortreist mentalt. For noen er det kanskje slik, men for mange er det da også ikke slik.

Litt om min egen erfaring: Selv om jeg ble vurdert ikke samtykkekompetent og dermed tvangsmedisinert; selv om mine protester ikke ble tatt til følge fordi jeg ble vurdert å ikke vite mitt eget beste vet jeg at jeg hele tiden var fullt i stand til å vurdere disse forholdene . Jeg ville ikke ha antipsykotika fordi jeg fortvilet forsøkte å ivareta meg selv. Jeg merket helt tydelig hvordan medisinene virket på meg; hvordan de brøt meg ned mer og mer og til slutt gjorde meg til noe jeg aldri hadde vært før; alvorlig deprimert og suicidal. Dette er for øvrig eksempler på kjente bivirkninger av medisiner mot psykose, men de er dessverre enkle å skubbe over på psykdommen for dem som ikke vil forholde seg til disse problemstillingene. Tvang og antipsykotika er feil behandling for meg. Jeg kunne vært død i dag om ikke tvangsmedisineringen hadde opphørt ved en tilfeldighet, en byråkratisk glipp. I Psykisk helsevernloven står det at behandling som «(…) klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis» kan gis med tvang. «Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger» (1:§4-4). Hva slags mål brukes for å fastslå praksisen som klinisk forsvarlig? Psykofarmaka er uten tvil en faglig anerkjent psykiatrisk metode innenfor psykiatrifeltet, men hva slags forskning er det en viser til utover det? Hvem bestemmer hva den gunstige medikamentelle virkningen som klart oppveier ulempene innebærer? For egen del ble jeg fortalt at det gikk bedre med meg da jeg hadde det verre enn noen gang. Ingen lyttet til meg.

Legemiddelforskning er for tiden sterkt i søkelyset fordi det er avdekket stor grad av publikasjonsbias og uetikk på dette området.  Dr Ben Goldacre, forfatter av boken Bad Pharma, har i den forbindelse tatt initiativ til en stor kampanje for å få alle forskningsresultater fram i lyset. All-trials-kampanjen kan signeres av alle og lenken er her: www.alltrials.net  Dr David Healy er en annen viktig aktør i arbeidet med å avdekke uetikk innen legemiddelforskning. Han er også en av de ansvarlige for prosjektet Rxisk; her kan enhver selv gå inn og rapportere og lese om rapporterte bivirkninger av legemidler:  www.rxisk.org Kraftige økonomiske interesser styrer legemiddelindustrien, og psykofarmaka er big business. Bånd mellom forskning, legemiddelfirma og leger er også et stort problem. Lovteksten jeg referte til over er høyst betenkelig. Jeg er dessverre langt fra alene om å ha blitt utsatt for skadelig tvangsmedisinering. Det er ikke uten grunn at hele fem brukerorganisasjoner står samlet i aksjonen for medisinfrie tilbud (2).

Psykisk helsevernloven innbefatter det omstridte behandlingskriteriet. Dette kriteriet åpner for tvang for å forhindre at en med psykose får sin «utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret» (1: § 3-3). Dette er det kriteriet flest utsettes for tvang på i Norge.  Det behøver ikke foreligge fare for eget eller andres liv – det trengs kun en helhetlig vurdering av at tvang er det beste for å forhindre forverring eller promotere bedring.  Hvor er evidensen?  Så langt jeg vet finnes det ingen dokumentasjon for at tvang har positiv behandlingseffekt – at det kan skade og (re-) traumatisere er det nok av eksempler på. Hvordan kan en da predikere forverring eller manglende bedring hos den enkelte uten tvangsmedisinering – når også medisinene i seg selv kan skade? Den biomedisinske psykiatridiskursen knyttet til behandlingskriteriet og til Psykisk helsevernloven generelt  rommer liten eller ingen åpenhet for mulig best klinisk utfall ved psykose uten medisinsk behandling.

Noe annet som er høyst problematisk når en ser de mange tragiske utfall av å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering, er formuleringen av formålet med Psykisk helsevernloven: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet» (1:§ 1-1). Jeg minner om at de værste overgrep kan skje med de beste intensjoner.

Det finnes mange studier som viser at antipsykotika ikke er riktig hjelp for alle med psykoselidelser. I behandlingsopplegget Open Dialogue i Finland har en sett en recovery-rate langt over snitt for mennesker med schizofreni og psykose; og bare 1 av 3 gikk på antipsykotika (3). Et annet studie gjennomført av Lex Wunderink et al ble nylig publisert i JAMA Psychiatry. Studiet har gått over 7 år og vist at forekomsten av langtids-recovery ble doblet ved reduksjon eller ingen bruk av antipsykotika (4). Professor Tony Morrisons forskning på kognitiv adferdsterapi uten antipsykotika er eksempel på andre studier som har vist gode resultater ved ikke-medikamentell psykosebehandling (5). Robert Whitaker er en markant helsejournalist som er svært kritisk til det biomedisinske paradigmes definisjonsmakt i psykisk helsevern og til den utbredte bruken av psykofarmaka. Whitaker ble nylig invitert til å holde et innlegg ved en NAMI-konferanse i USA (NAMI: National Alliance for the Mentally Ill). Tidligere ville det vært uaktuelt at han hadde blitt invitert. Hans perspektiver divergerer sterkt fra NAMIs offisielle syn. Kanskje kan dette være et signal om at nytenkning er på vei. Whitaker oppfordrer til store revisjoner i retningslinjene for psykosebehandling, basert på nyere forskning (6). Han går langt i å vise at psykiatri som utøvende fag har store evidensproblemer. For å trekke dette over til norsk tvangslovgivning: det skal mye forskningsagenda og eventuelt en god porsjon publikasjonsbias til for å komme fram til at behandlingskriteriet er evidensbasert.

Jeg spør: Kan det tenkes at det er et sammenfall mellom det å være positiv til å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering og det å bli hjulpet det? Kan det i så fall også tenkes et sammenfall mellom å være negativ til å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering og det å ikke bli hjulpet av det? Dette høres kanskje ut som banale spørsmål, men jeg er ikke så sikker på hvor banal denne nyansen er. Hvis en skal ta dette på alvor må en begynne å lytte til hvordan den enkelte vil hjelpes, og lage individuelt tilpassede kriseplaner. Det er humanitet i praksis, tenker jeg. For mange som har blitt skadet og traumatisert av tvang er det uaktuelt å be psykisk helsevern om hjelp igjen ved en senere anledning. Tilliten er knust. Når en ikke kan oppsøke hjelpeapparatet ved behov kan en lett bli stående veldig alene. Det kan være svært vanskelig. Ville det ikke vært bedre at enhver hadde tilgang på hjelp som de opplevde hjelpende - både i krisesituasjoner og over tid?

Alle i Norge burde ha samme beskyttelse mot menneskerettsovergrep. Slik er det ikke. Norges nylige ratifikasjon av CRPD bidrar forhåpentligvis til å åpne øynene opp for dette. At et eget lovverk kommer inn og overkjører rettsikkerheten til en bestemt gruppe i samfunnet slik Psykisk helsevernloven gjør er ikke ok. Heldigvis er det flere på saken, inkludert Likestillings-og Diskrimineringsombudet (7,8). Det er en stor avstand mellom nødrett og behandlingskriterie. Psykisk helsevernloven kan verken skilte med menneskerettslig forsvarlighet eller med å være godt sementert i faglig evidens. Jeg mener det er på høy tid å få den fjernet.

Til slutt: FNs torturkomite har sendt ut en rapport internasjonalt der det oppfordres til forbud mot tvangsbehandling unntatt ved akutte, livstruende situasjoner (9). Jeg har dessverre ikke funnet en norsk oversettelse, men her er noen utdrag fra rapporten på engelsk:

Only in a life-threatening emergency in which there is no disagreement regarding absence of legal capacity may a health-care provider proceed without informed consent to perform a life-saving procedure.” ( s.15)

“The Special Rapporteur calls upon all States to:

(a) Review the anti-torture framework in relation to persons with disabilities in line with the Convention on the Rights of Persons with Disabilities* as authoritative guidance regarding their rights in the context of health-care;

(b) Impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs such as neuroleptics, the use of restraint and solitary confinement, for both long- and short-term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based solely on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation;

(c) Replace forced treatment and commitment by services in the community. Such services must meet needs expressed by persons with disabilities and respect the autonomy, choices, dignity and privacy of the person concerned, with an emphasis on alternatives to the medical model of mental health, including peer support, awareness-raising and training of mental health-care and law enforcement personnel and others;

(d) Revise the legal provisions that allow detention on mental health grounds or in mental health facilities, and any coercive interventions or treatments in the mental health setting without the free and informed consent by the person concerned. Legislation authorizing the institutionalization of persons with disabilities on the grounds of their disability without their free and informed consent must be abolished.” (s.23)



* Ratifisert CRPD er ment å skulle gjelde også for mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser; «psychosocial disabilities». Alvorlige psykiske lidelser går innunder denne betegnelsen.
 
 
 
 
Referanser:

1)LOV 1999-07-02 nr 62: Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).  http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-062.html

2)Aksjon for medisinfrie tilbud
http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/nyheter-fra-media/aksjon-for-medisinfrie-tilbud

3) The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.Ufy6lNU4XIV

4) Reduction/Discontinuation of Antipsychotics Produces Higher Long-Term Recovery
http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/

5) BPS DCP Annual Conference 2012 - Tony Morrison "Cognitive behaviour therapy without antipsychotics: Is it effective acorss the continuum of psychotic disorders?".
http://www.youtube.com/watch?v=CFudCx868uw

6) Harrow + Wunderink + Open Dialogue = An Evidence-based Mandate for A New Standard of Care http://www.madinamerica.com/2013/07/harrow-wunkerlink-open-dialogue-an-evidence-based-mandate-for-a-new-standard-of-care/

7) Høring - ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).Prop. 106 S
http://www.ldo.no/no/ombudet/Ombud-Sunniva-Orstavik/Taler/Horing---ratifisering-av-FN-konvensjonen-om-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-CRPD-Prop-106-S/

8) Kritisk til regjeringens tilleggserklæring
http://viewer.zmags.com/publication/7a8992e9#/7a8992e9/12

9) Report of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment, Juan E. Méndez
http://www.ohchr.org/Documents/HRBodies/HRCouncil/RegularSession/Session22/A.HRC.22.53_English.pdf

Andre kilder:
Bad Pharma: How drug companies mislead doctors and harm patients. Av Ben Goldacre http://www.amazon.co.uk/Bad-Pharma-companies-mislead-patients/dp/0007350740

tirsdag 22. oktober 2013

Medical researcher Peter C. Gotzsche tells how Big Pharma has corrupted healthcare

Video via this presentation:
http://buzz.naturalnews.com/001048-Big_Pharma-corrupted_healthcare-Peter_C._Gotzsche.html

More about Goetszche's book "Deadly Medicines and Organised Crime: How big pharma has corrupted Healthcare":
http://www.scancomark.com/Competitiveness/Danish-academic-personality-accuses-Pharmaceutical-companies-of-behaving-like-mafia-184020092013

"I have examined the ten largest pharmaceutical companies in the world and found out that their business model meets the criteria for organized crime. I have also looked at other companies in the sector and concludes that they commit the same kind of crime," says Peter Gøtzsche to Danish television News.
Trenddiskurser får gjerne sine trendiske forsvarere som ledere i organisasjoner, foreninger, forskningsinstanser, politikk. Status quo pleies.

Jeg tenker på dere

Jeg tenker på dere, alle som utsettes for psykiatriovergrep  - i dag. Jeg bidrar det jeg kan for at det skal bli slutt på torturen i norsk psykisk helse"vern". Men det er så mange med makt som ikke vil høre. Og det er så mange som angriper oss som varsler i fra i stedet for å gå i dialog med oss - om saken. Jeg tenker på dere, alle som utsettes for psykiatriovergrep - i dag. Jeg tenker på dere og bidrar det jeg kan. En dag må de komme oss i møte.

mandag 21. oktober 2013

Brukerne må høres

Hver femte nordmann blir rammet av en psykisk lidelse i løpet av livet. Annenhver familie kommer i kontakt med de psykiske helsetjenestene. Allikevel vektlegges ikke brukere og pårørendes erfaringer i særlig grad innen behandlingen.

http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/brukerne-maa-hoeres

Lægevidenskaben udfordres i psykiatrien

"Psykiatrien har længe higet efter den somatiske lægevidenskabs anerkendelse og ressourcer, og psykologer har længe klaget over psykiatriens naturvidenskabelige metoder og patientsyn. Nu bliver kampen om psykiatriens mål og midler intensiveret, efter at politikerne har fået øje for feltet"

Les hele artikkelen her:
http://www.information.dk/475702

Det er mulig at Norsk Psykologforening tidligere har vært sterkt kritisk til naturvitenskapelig evidensimitasjon innen psykisk helsefeltet, til standardiserte retningslinjer og til den grad av definisjonsmakt som biomedisinsk diskurs har. Og jeg er åpen for at det er sterke krefter innad i foreningen som er svært kritiske til dette også i dag. Men sett utenfra må jeg si at jeg opplever foreningen bekymringsfullt veltilpasset status quo.

Jeg tenker at ønsket om forskningsmidler og anerkjennelse av psykisk helsefeltet som likeverdig somatikken er med på å styre studier og behandlingsmetoder inn på et naturvitenskapelig spor. Jeg savner mer mot innen psykisk helsefeltet til å åpne opp for annen og mer mangfoldig evidenstenkning enn den en ser i somatikken.

torsdag 17. oktober 2013

Skottland: 3/4 har bånd til legemiddelindustrien blant dem som sitter i panel og utformer retningslinjer for behandling:

https://twitter.com/PeterDLROW/status/390373332228386816/photo/1

(Peter Gordon er en skotsk lege som har gått i dybden på uetikken innen legemiddelbransjen.)

Hvor stor er andelen i Norge med bånd til legemiddelindustrien blant dem som utformer retningslinjer for behandling i psykisk helsevern?

Å ha et kunnskapsbasert system som lukker av for kunnskapens realitet - at den er høyst usikker - er ikke å ha et kunnskapsbasert system.

 

tirsdag 15. oktober 2013

Expressed Emotion (EE) og psykose

"Begrepet Expressed Emotion (EE) relateres særlig til miljøterapi og væremåte hos personer som samhandler med personer med psykose.

Negativ væremåte hos en familie eller miljøterapeuter vil kunne ha stor innvirkning på brukerens opplevelse av det emosjonelle klimaet. EE beskriver den følelsesmessige temperaturen hos enkeltmedlemmene i en familie, den enkelte miljøterapeut eller profesjonelle hjelpere som gruppe. Faktorer i det emosjonelle klimaet som er lite heldig vil være høy grad av kritikk, høy grad av fiendtlighet og høy grad av involvering altså overinvolvering."

Mer om EE her:

http://helsekompetanse.no/psykiske-lidelser/17965

Hvor er Psykologforeningens CRPD-engasjement?

Norsk Psykologforening ønsker psykolog-boom i kommunene. Det er bra. Jeg håper også at tilgangen på psykologhjelp skal bli tilstrekkelig. Men jeg er ikke enig i foreningens offisielle fokus på - og ønske om fortsatt sterkt standardisert retningslinjebehandling i psykisk helsevern - da dette i mine øyne går klart i strid med å jobbe for økt brukermedvirkning. Noe annet som skuffer meg ved foreningens offisielle profil er som følger:

- Fraværet av synlig engasjement for full ratifisering av CRPD - FNs konvensjon for rettigheter for mennesker med nedsatte funksjonsevner. *

- Fraværet av vilje til å fjerne Psykisk helsevernloven.

- Forsvaret av behandlingskriteriet - som jo i seg selv er et paradoks fra en forening som ønsker evidensbasert behandling.

Med andre ord: det skuffer meg at en så innflytelsesrik organisasjon som Norsk Psykologforening offisielt sett ikke synes å mene at menneskerettighetene bør gjelde på lik linje for mennesker med psykiske lidelser som for andre norske borgere. Og så tenker jeg at det umulig kan være slik at alle medlemmer i foreningen mener dette. Derfor savner jeg - og håper jeg - at mange flere psykologer framover tar mot til seg og står frem og taler for økt brukermedvirkning og aksept av ulike veier til bedring i psykisk helsevern,  for full ratifisering av CRPD - og med det likeverdig gjeldende menneskerettigheter for personer med psykiske lidelser, og sist men ikke minst: for fjerning av Psykisk helsevernloven. På sikt håper jeg også at Psykologforeningen offisielt vil gjøre det samme.


* Psykologforeningens Menneskerettighetsutvalg har dog vært tydeligere her (s.14, siste avsn.): http://viewer.zmags.com/publication/7a8992e9#/7a8992e9/14

Å forsvare det uforsvarlige

Det er fortsatt mange innflytelsesrike instanser i Norge som forsvarer Psykisk helsevernloven og psykiatrisk tvangsbehandling - dessverre. Idet en forsvarer dette:

- Hva tenkes det når en hører at FNs torturrapportør oppfordrer alle stater til å avskaffe psykiatrisk tvangsbehandling og også tvangsinnleggelser begrunnet i nedsatt funksjonsevne?

- Hva tenkes det om at tvang ikke kan dokumenteres å ha noen positiv behandlingseffekt?

- Hva tenkes det når en leser om skadelige og livsfarlige bivirkninger av antipsykotika og om mennesker som har fått sine liv ødelagt av tvangsbehandling?

- Hva tenkes det om all dokumentasjon på publikasjonsbias og forskningsjuks innen legemiddelbransjen?

- Hva tenkes det om at mange studier viser økt recoveryrate ved fravær av-og sterkt reduserte doser antipsykotika?

- Hva tenkes det om at Norge nettopp har ratifisert FN-konvensjonen for like rettigheter for mennesker med nedsatte funksjonsevner - og tillatt seg noen tolkningserklæringer som går i strid med konvensjonen?

Når det er så mange instanser i Norge som forsvarer dagens diskriminerende tvangslovverk og dermed trosser både menneskerettigheter og solide forskningsfunn; Hva handler da forsvaret av Psykisk helsevernloven egentlig om?


Kilder:

U.N. Rapporteur on Torture Calls for Ban on Forced Treatment
http://www.madinamerica.com/2013/03/u-n-rapporteur-on-torture-calls-for-ban-on-forced-treatment/

Antipsychotics - is it time to introduce patient choice? http://bjp.rcpsych.org/content/201/2/83.full
 
Reduction/Discontinuation of Antipsychotics Produces Higher Long-Term Recovery http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/

Vi må tenke om igjen om bruken av antipsykotisk medisin http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/vi-maa-tenke-om-igjen-om-bruken-av-antipsykotisk-medisin

BPS DCP Annual Conference 2012 - Tony Morrison "Cognitive behaviour therapy without antipsychotics: Is it effective across the continuum of psychotic disorders?" http://www.youtube.com/watch?v=CFudCx868uw

Kritisk til regjeringens tilleggserklæring (Om ratifiseringen av CRPD - FNs konvensjon for rettighetene til mennesker med nedsatte funksjonsevner) http://viewer.zmags.com/publication/7a8992e9#/7a8992e9/12

LDO: Høring - ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) http://www.ldo.no/no/ombudet/Ombud-Sunniva-Orstavik/Taler/Horing---ratifisering-av-FN-konvensjonen-om-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-CRPD-Prop-106-S/

Vigtig bog om medicinalindustrien er skræmmende læsning http://politiken.dk/kultur/boger/ECE2090033/vigtig-bog-om-medicinalindustrien-er-skraemmende-laesning/

Hva som gikk galt med evidensbasert medisin http://tidsskriftet.no/article/2944758/

søndag 13. oktober 2013

Intervju: "Mette vant over medisinmennene"

Intervju med Mette Ellingsdalen, leder i brukerorganisasjonen WSO. (Fontene, 4.okt.2013)

"Det finnes selvsagt gode mennesker i det psykiske helsevernet også. Intensjonene er nok gode. Men den medisinske modellen gjennomsyrer alle faggruppene. Det til tross for at forskning viser at det går bedre med de pasientene som ikke blir medisinert, også når det gjelder psykose. Som pasient sier du at dette ikke hjelper, og da svarer psykiateren jo da, du er blitt bedre. Vi kan ikke ha et system hvor pasientene opplever behandlingen som mishandling. (...)

– Den nye regjeringen må ta grep. (...) Tvangsmedisinering må forbys. Det kan ikke forsvares verken i forhold til behandling eller menneskerettigheter."

Les hele intervjuet her: 
 

http://www.fontene.no/nyheter/article6899105.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Et par tanker om dialog

De som skyttergraversk kaller brukere med "feil" brukererfaringer skyttergraverske, straks motargumenterer, tier eller vender blikket bort, tenk om de kunne prøve ny strategi i stedet, komme i møte, være spørrende, lyttende, interessert? Mye energi spart, mye god dialog vunnet.

lørdag 28. september 2013

LDO: Alvorlige menneskerettsutfordringer i Norge

"LDO anbefaler blant annet at myndighetene må sette i verk tiltak for å redusere bruken av tvang i psykiatrien og endre norsk lovverk slik at det er i tråd med konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne."

http://www.ldo.no/no/ombudet/Nyheter/Arkiv/Featured-news/--Alvorlige-menneskerettsutfordringer-i-Norge/

lørdag 14. september 2013

Vedr Norment - Norsk senter for forskning på mentale lidelser

Jeg leste nettopp en artikkel i Aftenposten om forskning på schizofreni. Tittelen var "Risikogener kan utvikle schizofreni". (1) Artikkelen viste flere ganger til Norsk senter for forskning på mentale lidelser - Norment - et nytt "senter for fremragende forskning" ved UiO. (2)

Jeg er meget skeptisk til Norments sterke biomedisinske orientering: "Målsetningen er å finne ut mer om årsakene til psykoselidelser, som regnes som en av de største gåter i moderne biomedisin". (3) Jeg mener det er meget snevert av et senter som skal forske på psykiske lidelser å anta et biomedisinsk gåte-utgangspunkt. Jeg mener ikke at kroppen ikke er med i den mentale helheten, men når en kaller det en biomedisinsk gåte...? F.eks, vedr forskning på antipsykotika: "Antipsykotisk medikasjon er effektive medikamenter ved schizofreni, og har de senere år også blitt tatt i bruk ved bipolar lidelse".(4) Så en erkjennelse av at medisinene ikke virker like bra på alle (signert!)  Og så: "Vi sikter mot å optimalisere antipsykotisk behandling ved å bidra til å øke ønskede effekter av medikasjon og redusere bivirkninger". (4) Jeg kan ikke se at dette er et nøytralt utgangspunkt for å forske på behandling av schizofreni. Så langt jeg kan tolke det, har Norment da allerede bestemt seg for at antipsykotisk medikasjon er en viktig behandlingsform å satse på for mennesker med schizofreni, også for fremtiden.

Betegnelsen `fremragende forskning` brukes om senteret Norment, men da synes jeg det er merkelig å prioritere dette smale schizofreni-gen-jakt-prosjektet så høyt. Dette er et prosjekt som ikke har båret bemerkelsesverdig mange nyttige frukter tross jakten har pågått i mange år. Det er helt fint at de som er spesialisert på slik type forskning fortsetter med det, jeg mener ikke at denne forskningen ikke kan ha sin verdi, men problemet er at det lille de finner får så overdimensjonerte konsekvenser innen psykisk helsevern. Mitt klare inntrykk er at Norment eksempelvis underkommuniserer funn som går på høy forekomst av tidligere traumer hos mennesker som utvikler psykoser/schizofreni og studier som har vist at mange har bedre recovery uten antipsykotika (5,6,7). Jeg tenker at makt og penger er involvert. Hva slags forskning får pengestøtte, hvilke måter å tenke om psykiske lidelser har høyest status i dag - hva er trendy, så å si. Norment ligger innunder Medisinsk fakultet. Og selv om de også skriver de vil trekke inn miljøfaktorer mht schizofreni, er det tydelige signaler på deres hjemmeside som tilsier at slike faktorer ligger i skyggen av et forhånds-antatt førstenivå: biomedisinen. Da er det nærliggende for meg å tenke at det er høy risiko for at forskningen vil komme til å bære preg av sterk medisinskfaglig bias. Siden forskningen som gjøres på Norment kan komme til å få stor påvirkning på psykisk helsevernfeltet framover, er denne risikoen noe som bør tas på alvor. Jeg håper Norment vil lytte til og ta konsekvenser av innspill fra brukerorganisasjoner og andre som ønsker andre typer tilnærminger og brukermedvirkning i forskningen på alvorlige psykiske lidelser, slik at mulighetene for reelt gode endringer i psykisk helsevern optimaliseres. 


Referanser:

1. "Risikogener kan utvikle schizofreni": http://www.aftenposten.no/viten/Risikogener-kan-utvikle-schizofreni-7308632.html#.UjQ1a9U4XIV

2. Norment - Norsk senter for forskning på mentale lidelser. Det medisinske fakultet. http://www.med.uio.no/norment/ 

3. "Målsetting" (Norment): http://www.med.uio.no/norment/om/om.html 

4.  "Antipsykotisk medisinering" (Norment): http://www.med.uio.no/norment/forskning/vi-forsker-pa/antipsykotisk-medisinering/index.html

5. High prevalence of childhood trauma in patients with schizophrenia spectrum and affective disorder. http://www.researchgate.net/publication/230696976_High_prevalence_of_childhood_trauma_in_patients_with_schizophrenia_spectrum_and_affective_disorder

6. Reduction/Discontinuation of Antipsychotics Produces Higher Long-Term Recovery http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/

7. Vi må tenke om igjen bruken av antipsykotisk medisin http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/vi-maa-tenke-om-igjen-om-bruken-av-antipsykotisk-medisin

Annet av relevans:

Can childhood abuse make you crazy? http://www.behaviorismandmentalhealth.com/2013/06/04/can-abuse-in-childhood-make-you-crazy/

The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.UjQwZtU4XIV

Cognitive behavior therapy without antipsychotics (Tony Morrison) http://www.youtube.com/watch?v=CFudCx868uw

tirsdag 10. september 2013

Skjevfordelt krav om dokumentasjon

Hvis det skulle forventes like stor grad av vitenskapelighet og nyanseringsevne av psyk-fagfolk som av brukere frimodige nok til å stå fram og mene noe om psykisk helsevern, undrer jeg på hvor mange fagfolk det ble igjen.

Ett av problemene er at selv om en legger fram god dokumentasjon for alle meninger en har, kan en likevel oppleve at forsvarere av dagens system som sitter på makten avfeier det hele uten å engang vise til tilsvarende god dokumentasjon.

Det nivå av dokumentasjon som kreves av dem som ønsker endring, bør de som forsvarer dagens system også kreve av seg selv.

tirsdag 3. september 2013

Om PR-rådgivere og viktige saker

Noen refleksjoner etter jeg så NRK Brennpunkt i kveld. Dokumentaren omhandlet politikeres bruk av pr-rådgivere - de får råd vedr kommunikasjon, strategi, saker å blåse opp - når, etc. En politiker i etterkant av dokumentaren erkjente at dette går utover "svake" grupper, blant annet mennesker med psykiske lidelser, som ofte ikke har mulighet til å fremme sine saker sterkt nok til at de får politisk gehør. Jeg tenkte: jeg er ikke glad for denne nå utbredte bruken av pr-rådgivere; jeg tror på argumentet at de bidrar til å svekke demokratiet. Men rent pragmatisk sett, så lenge politikere benytter seg av dem, synes jeg "svake" grupper i samfunnet også skulle hatt tilgang på slike - de bidrar med noen instrumenter som tydeligvis er viktige for å bli hørt i dagens politiske virkelighet. Livsviktige saker som berører mennesker med psykiske lidelser ties ofte i hjel i den offentlige debatt. Jeg tror ikke det er veldig overkonspiratorisk å holde muligheten åpen for at det sitter noen pr-rådgivere og hvisker politikere i øret at de skal la være å ta opp temaet menneskerettigheter og tvangspsykiatri f.eks. Dette burde egentlig vært et brennhett tema, med tanke på nylig ratifisert CRPD (FN-konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatte funksjonsevner). Likevel nevnes det nesten ikke med ett ord i den offentlige debatt. Nå tviler jeg på at særlig mange "svake" grupper i samfunnet har råd til å skaffe seg pr-rådgivere. Men jeg tror uansett det kan være nyttig å kjenne til dem når en ønsker å nå fram med viktige saker som politikere ofte møter med taushet.

mandag 2. september 2013

The voices in my head: Eleanor Longden - TED Talks

"To all appearances, Eleanor Longden was just like every other student, heading to college full of promise and without a care in the world. That was until the voices in her head started talking. Initially innocuous, these internal narrators became increasingly antagonistic and dictatorial, turning her life into a living nightmare. Diagnosed with schizophrenia, hospitalized, drugged, Longden was discarded by a system that didn't know how to help her. Longden tells the moving tale of her years-long journey back to mental health, and makes the case that it was through learning to listen to her voices that she was able to survive."
Video:
https://www.youtube.com/watch?v=syjEN3peCJw&feature=youtube_gdata

torsdag 29. august 2013

Robert Whitaker i Oslo, 26.aug 2013.

Ingress: "Min oppgave som journalist og forfatter er å gjøre forskningen om langtidsvirkningen av antipsykotisk medisin kjent. Kan det være slik at medisinen i seg selv, over tid, utløser en kronisk psykose, slik forskningen antyder? Helsejournalisten Robert Whitaker, som har spesialisert seg på medisin og forskning, besøkte Norge for første gang denne uken."



http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/vi-maa-tenke-om-igjen-om-bruken-av-antipsykotisk-medisin

fredag 23. august 2013

"Healing Homes" og evidens 
 
Dokumentaren «Healing Homes - recovery from psychosis without medication» ble vist på Filmens Hus i dag, i regi av Amaliedagene. En trailer til dokumentaren finnes her:  http://www.youtube.com/watch?v=Qp-YMJFUtn4&feature=youtu.be

Dokumentaren omhandler et hjelpeopplegg  i Gøteborg, Sverige, som kalles for Familjevårdsstiftelsen ( http://www.familjevardsstiftelsen.se/ ). Familjevårdsstiftelsen  har vært i drift i 25 år og ledes av Carina Håkansson, som er utdannet sosionom og psykoterapeut. Håkansson var også tilstede på filmvisningen i dag.

Opplegget går ut på at mennesker med tunge psykiske lidelser, for eksempel psykoseproblematikk , flytter inn hos en familie som har inngått en samarbeidsavtale med  Familjevårdsstiftelsen.  Der bor og fungerer de i praksis som ett av familiemedlemmene. De får også oppfølging av terapeut. Det etableres et nettverk bestående av  den som trenger hjelp, familien de bor hos, terapeut, og andre relevante personer i vedkommendes liv.  Hjelpen skal hele tiden være fleksibel og tilpasset den enkelte. De menneskene som kommer for å få hjelp via Familjevårdsstiftelsen har det ofte så vanskelig at de er blitt gitt opp av ordinært psykisk helsevern. Modellen har vist seg å fungere godt, og det tross fravær av diagnoser og retningslinjer. De fleste som er med i opplegget går ikke på medisiner eller trapper gradvis ned underveis.  

Jeg synes det er bra å formidle om ulike typer hjelpeopplegg som går utenom mainstream, og som har vist seg å fungere godt. Jeg tenker det kan gi håp til mennesker som i dag er uten tilbud i offentlig psykisk helsevern.  Mange er blitt så skadet av medisiner og traumatisert av tvang at de ikke har annet valg enn å holde seg utenfor systemet– ikke fordi de ikke ønsker hjelp, men fordi hjelpen ikke finnes der.  Skepsisen mot alternativene er dog ofte stor blant fagpersoner – og jeg forstår for så vidt det. Psykisk helsevern hevdes å bedrive evidensbasert behandling; en tenker seg at de retningslinjene for behandling av psykiske lidelser som brukes er basert på best dokumentert effekt. Å uten videre skulle hilse velkommen mange andre måter å tilnærme seg psykiske lidelser på virker nok temmelig suspekt for mange. Spørsmålene kan være:  - Hvor er dokumentasjonen? - Hva er kostnadene? - Har en anvendt RCT (randomiserte kontrollerte studier)? (RCT: allment anerkjent beste metode for å avdekke effekten av en intervensjon)  

Jeg spurte Carina Håkansson om dette i dag:  Hva skal jeg si om noen spør? Finnes det noen studier å vise til? Konkrete tall? Vedrørende kostnader kunne Håkansson fortelle meg at prisen for å ha en person ett døgn i familievården er halvparten eller enda lavere i forhold til et døgnopphold i ordinær psykiatrisk institusjon.  Dokumentasjon om arbeidet utover det noen av dem som selv har vært involvert i det har skrevet, er det foreløpig lite av.  Men de tar gjerne imot studiebesøk av fagfolk som er interessert i å lære mer. Selv planlegger hun å skrive om Familjevårdsstiftelsen i en doktorgrad senere. Uansett fikk jeg inntrykk av at hun ikke er så opptatt av å oversette dette opplegget til kvantifiseringsspråket som må kunne sies å ta stor plass innenfor "vanlig" psykisk helsevern.  Dette er antagelig også eksempel på et hjelpeopplegg som er problematisk å formulere med et slikt språk.  Det blir vanskelig å forske på- og si noe konkret om hva som bidrar til bedring når metodene er individuelt tilpasset. Effektvurderinger gjøres kontinuerlig i Familjevården. Personen som bor hos familien og andre i nettverket følges opp minst en gang i måneden, og alle kan gi tilbakemelding på hvordan de vurderer at det går. Slik får en en temmelig utfyllende, kvalitativ og dynamisk «målestokk» på hvordan hjelpen fungerer, sett fra fleres ulike perspektiver. Med utgangspunkt i disse tilbakemeldingene kan det så gjøres konstruktive endringer underveis. Ut fra min forståelse høres dette ut som kvalitetssikring på høyere nivå enn det som er vanlig innen ordinært psykisk helsevern, hvor det ofte er svært skjevfordelt hvem som får definere progresjonen, og der brukeren ofte er en av dem som har minst han eller hun skulle sagt i så måte.

Jeg opplever at Familjevårdsstiftelsen bidrar til å utfordre diskursen på hva som skal anses som riktig og god hjelp. Jeg håper psykisk helsefeltet er på vei mot kunnskapsdemokratisering, pluralisering av behandlingsalternativer og mye mer individuelt tilpassede løsninger.  Jeg tror slettes ikke Familjevårdstiftelsen er svaret for alle – men jeg har forstått at det er svaret for noen – og jeg mener derfor at det er et opplegg som fortjener anerkjennelse innenfor psykisk helsevern som ett av mange hjelpealternativer.

 

lørdag 17. august 2013

But we're not all like that...

- en viktig tekst om et gjenkjennelig fenomen.

"What happens when someone – such as a patient who’s had a brutal experience of mental health care or been badly let down by the NHS when she needed help – describes their experience and gets the response, “But we’re not all like that!”? What happens? The conversation stops being about the person who’s describing their own difficult experience and becomes … all about the person who’s interrupted."

http://sectioneduk.wordpress.com/2013/08/16/but-were-not-all-like-that/

Info om bloggforfatteren her:

http://sectioneduk.wordpress.com/about/

onsdag 14. august 2013

A message to mental health service:
 
Tomorrow the evidence claimed for today's mainstream treatment of mental disorders may be gone with the wind. People might only have one life. Let those who want choose the kind of help they experience actually helps them. Do not destroy anyone's life by forcing treatment on them that might only do them harm. Open up the field for help that helps the individual. #ethics

søndag 28. juli 2013


The Emperor’s New Human Rights

- on CRPD and forced psychiatric treatment in Norway

(English translation)


For people with serious mental problems, the same juridical rights do not apply as to the majority of the population.  The Norwegian mental health service law overruns some of the most basic human rights, like freedom from torture, inhumane and degrading treatment and potentially the right to life. Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD) was recently ratified in Norway; this convention is meant to assure non-discrimination of the human rights of people with disabilities, which includes people with mental health problems (4).
Forced psychiatric treatment has been defined as torture by UN’s torture committee, which asks for it to be banned (1). But this request has far from been taken consequences of yet. Even if many users have absolutely no experience with forced treatment helping them; on the contrary reporting about damage and re-/traumatisation as outcomes, this practice still gets to continue with referance to the law. Even if other users may say they were helped by forced treatment, the mental health service law is in itself discriminating and does not function protective for the group as a whole. I ask that this issue is taken seriously – now.

Most people exposed to psychiatric force in Norway are neither of danger to themselves or others – they are on force through the so called `treatment criteria`. This criteria allows for a doctor to make the assumption that force/ forced drugging is necessary so that the person in distress will not get "worse", or that the outlooks for recovery will be reduced if force is not applied. The recovery rates for people with psychosis/schizophrenia have shown to be much higher though with treatment alternatives like Open Dialogue in Finland, where only 1/3 were on antipsychotics and where the approaches where humane and individually flexible(2). There is a study recently published with results saying that the long term recovery rate for people with psychosis doubled with reduction or discontinuation of antipsychotics (3). 

In my opinion, antipsychotics must only be given on a voluntary basis and with very well informed consent. The doctors should be aware of the problems with unethics and publication bias within drug research and inform the person considering taking meds that it is usually only the studies with best results that are published. All kinds of side effects should be communicated, lethal ones included. It is well known that antipsychotics can cause suicide through side effects like akathisia and intense depression.  Diabetes and cardiac disease are other types of side effects that also can cause death. The brain damage tardive dyskinesia is an example of other very serious side effects of antipsychotic medication. Forced drugging with antipsychotics is an extremely invasive and personality changing treatment method. One can not predict who with psychosis/schizophrenia will actually have a positive treatment outcome on antipsychotics; according to newer research, many would have increased chances of recovery without. When the drugs then are given with force based on a traditional, general assumption about the "necessity" of APs for anyone with psychosis, one can easily imagine that those ending up with more harm than benefit from the treatment will be a significant number.

The protesting against forced psychiatric drugging is an international phenomenon. Who in Norway listen to these protests? Norway can be said to have a self image of being a human rights oriented country, which in many ways is the reality. But this societal habit belief is at the same time difficult to relate to when one has experienced that these rights did not apply when one was vulnerable and in need of extra protection. In my view, every day that passes with the present mental health service law is expressing a distain for the human rights of some of the most vulnerable in our society. I ask that there will very soon be taken juridical consequences of the Norwegian ratification of CRPD.

Anne Grethe Teien,
Norway
 
 
References:

2)            http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.Ub7pUqc4XIU
3)            http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/
4)     http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/ConventionRightsPersonsWithDisabilities.aspx

torsdag 18. juli 2013

Noen tanker og følelser vedr å stå fram med egenerfaringer med tvangsovergrep og å forsøke å få fokus på tvang i psykiatrien

- en revidert versjon av et innspill jeg skrev på Erfaringsnettverket på Facebook


Angående tvangsmedisinering med antipsykotika: Jeg opplever at jeg er i en slags kronisk rettssak der jeg stadig må forsøke å bevise at de typer overgrep jeg og så tragisk mange andre er blitt utsatt for i psykiatrien faktisk er overgrep. Samfunnet som helhet oppfatter ikke det jeg ble utsatt for - som gjorde at jeg kunne vært død i dag - for overgrep, men kaller det i stedet for "behandling" og "nødvendig helsehjelp". Jeg opplever at det å stå fram med et traume som ikke samfunnsanerkjennes som traume men eufemisk nok kalles for "hjelp" er svært utfordrende, dels retraumatiserende. Håper på snarlig bevissthetsendring der ute. Og at offentligheten en dag, helst om ikke lenge, vil gi bekreftelse på: dette var uakseptable menneskerettsovergrep.

Tvangsbehandling: En allment akseptert praksis som er verken menneskerettslig eller vitenskapelig forsvarbar - og vi som påpeker uretten møter ofte en slags unnvikende uenighet. Det er til å bli gal av.

Angående begrepet 'samtykkekompetanse': "Manglende samtykkekompetanse er når pasienten på grunn av sykdom ikke har evne til å forstå hva den takker nei til." (Helsedirektoratet /Helsetilsynet / Lovdata - via Aftenposten)
Å lese slike formuleringer blir så grelt, så grelt når en vet en hele tiden forstod hva slags nedbrytende behandling en "takket nei til".


Alle trådene ligger ute. En vet om skadelige og dødelige bivirkninger av antipsykotika pluss at det innen legemiddelforskning er vanlig at ca 50% av studiene aldri publiseres og at disse som regel er de studiene med dårligere resultat; en vet at det ikke kan dokumenteres at tvang hjelper men derimot at mange traumatiseres; en vet at tvangsbehandling er ansett som tortur av FNs torturkomite og at ratifiseringen av CRPD minner om at norsk tvangslovverk ikke er i tråd med menneskerettighetene; en har ny forskning vedr antipsykotika som tilsier at langtidsutsiktene for god recovery, som innbefatter funksjonell - ikke kun symptomatisk - recovery, øker dramatisk uten antipsykotika eller med svært lav dose.  Likevel henger alle disse trådene fortsatt løst rundt i samfunnet - når vil de knyttes sammen og de nødvendige lovendringer gjøres. Hva venter en på.

------

Fikk flere tilbakemeldinger på mine innspill som gjorde at jeg også skrev:

Ja, jeg er mye deltagende i debatten; tematikken engasjerer meg veldig, og jeg merker at jeg har ting å tilføre. Enig: bra å koble seg helt ut av den ved behov. Det er alltid noen der ute som holder stafettpinnen i gang - det ser en jo; nye artikler kommer ut, nye erkjennelser skjer. Ja, for mange er dette  nok rett ut fjernt, en har ikke noe forhold til det. Og da er det vel vanetenkningen som får gjelde; at når det ble tvang tenker en at det var nok fordi det var "nødvending". Ser også noen som mener det er for lite tvang i psykiatrien i Norge (?!) men da melder jeg meg nesten ut. Menneskerettstematikken blir vel da også rimelig fjern. Og når jeg trekker menneskerettsfokuset frem på Twitter blir det ofte lite respons. Flere uttrykker også at de synes debatten er så komplisert at de ikke ønsker gå inn på den på Twitter. Men jeg tenker; når og hvor gås den overhodet inn på i det offentlige rom? Det er mye komplisert som tas opp på Twitter. Så selv får jeg da bare en meropplevelse av Samfunnets unngåelsesstrategi. Uansett, ja, jeg ser at det går langsomt fremover. Jeg er ikke direkte pessimistisk. Men helt klart, det har sin pris å delta i denne debatten når en selv sliter med traumer fra psykiatrien. Å ikke bli møtt på traumer er i seg selv vanskelig.