(Publisert på Dagsavisen Nye Meninger 6.aug.2013)
Det klinger dissonant i mitt hode dette skillet mellom «psykisk» og «fysisk» i helsevesenet der en har et eget tvangslovverk for psykisk; den såkalte Psykisk helsevernloven (1).
Det finnes uten tvil mennesker som har eller har hatt positivt utbytte av psykiatrisk tvangsbruk, enten det gjelder innleggelser, beltelegginger eller medisinering. Noen formidler at om de får det veldig vanskelig ønsker de at noen andre skal ta overstyringen. Dette har jeg full respekt for. Det er viktig for meg å få understreket akkurat det, siden jeg med mitt kritiske blikk på dagens lovverk og praksis kan bli tillagt å være ignorant overfor disse perspektivene. Det er jeg ikke. Alles brukererfaringer er like gyldige. Det er også et syn som er innvevd i mine egne perspektiver.Ut fra min oppfatning er Psykisk helsevernloven dypt diskriminerende. Kreftbehandling kan velges bort men psykiatrisk behandling kan påtvinges, selv når den bare skader. Det handler om menneskets liv, helse og muligheteter til å få god hjelp uansett om problemet klassifiseres som psykisk eller fysisk. Det handler også om friheten til å kunne velge noe bort som en selv ikke ønsker eller hjelpes av. Det handler om beskyttelse fra tortur, om retten til liv, om privatlivets fred og om mye annet. Hvis noen med psykiske lidelser ønsker tvang utover allment lovverk, er det da ikke et godt alternativ å skreddersy denne tvangen; lage egne avtaler med helsevesenet og andre relevante aktører? Tvang som er villet er noe ganske annet enn uønsket tvang; en kan til og med spørre seg hvor mye rest-tvang det egentlig blir igjen ved ønsket tvang. Jeg mener det er svært urettferdig at de som opplever at de profiterer på tvang og de som tar skade av det på lik linje utsettes for det, bare fordi det en sliter med faller innunder kategorien "psykisk". Hva samtykkekompetanse angår: mennesker i psykose kan fortsatt være i stand til å vurdere mange forhold ved virkeligheten i og rundt seg på en realitetsorientert måte. Dette ble jo mye debattert i etterkant av 22.juli-terroren på grunn av Norges medisinske i stedet for psykologiske prinsipp i rettssammenheng. Det er en overtro at psykose er ekvivalent med å være gjennomgripende bortreist mentalt. For noen er det kanskje slik, men for mange er det da også ikke slik.
Litt om min egen erfaring: Selv om jeg ble vurdert ikke samtykkekompetent og dermed tvangsmedisinert; selv om mine protester ikke ble tatt til følge fordi jeg ble vurdert å ikke vite mitt eget beste vet jeg at jeg hele tiden var fullt i stand til å vurdere disse forholdene . Jeg ville ikke ha antipsykotika fordi jeg fortvilet forsøkte å ivareta meg selv. Jeg merket helt tydelig hvordan medisinene virket på meg; hvordan de brøt meg ned mer og mer og til slutt gjorde meg til noe jeg aldri hadde vært før; alvorlig deprimert og suicidal. Dette er for øvrig eksempler på kjente bivirkninger av medisiner mot psykose, men de er dessverre enkle å skubbe over på psykdommen for dem som ikke vil forholde seg til disse problemstillingene. Tvang og antipsykotika er feil behandling for meg. Jeg kunne vært død i dag om ikke tvangsmedisineringen hadde opphørt ved en tilfeldighet, en byråkratisk glipp. I Psykisk helsevernloven står det at behandling som «(…) klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis» kan gis med tvang. «Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger» (1:§4-4). Hva slags mål brukes for å fastslå praksisen som klinisk forsvarlig? Psykofarmaka er uten tvil en faglig anerkjent psykiatrisk metode innenfor psykiatrifeltet, men hva slags forskning er det en viser til utover det? Hvem bestemmer hva den gunstige medikamentelle virkningen som klart oppveier ulempene innebærer? For egen del ble jeg fortalt at det gikk bedre med meg da jeg hadde det verre enn noen gang. Ingen lyttet til meg.
Legemiddelforskning er for tiden sterkt i søkelyset fordi det er avdekket stor grad av publikasjonsbias og uetikk på dette området. Dr Ben Goldacre, forfatter av boken Bad Pharma, har i den forbindelse tatt initiativ til en stor kampanje for å få alle forskningsresultater fram i lyset. All-trials-kampanjen kan signeres av alle og lenken er her: www.alltrials.net Dr David Healy er en annen viktig aktør i arbeidet med å avdekke uetikk innen legemiddelforskning. Han er også en av de ansvarlige for prosjektet Rxisk; her kan enhver selv gå inn og rapportere og lese om rapporterte bivirkninger av legemidler: www.rxisk.org Kraftige økonomiske interesser styrer legemiddelindustrien, og psykofarmaka er big business. Bånd mellom forskning, legemiddelfirma og leger er også et stort problem. Lovteksten jeg referte til over er høyst betenkelig. Jeg er dessverre langt fra alene om å ha blitt utsatt for skadelig tvangsmedisinering. Det er ikke uten grunn at hele fem brukerorganisasjoner står samlet i aksjonen for medisinfrie tilbud (2).
Psykisk helsevernloven innbefatter det omstridte behandlingskriteriet. Dette kriteriet åpner for tvang for å forhindre at en med psykose får sin «utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret» (1: § 3-3). Dette er det kriteriet flest utsettes for tvang på i Norge. Det behøver ikke foreligge fare for eget eller andres liv – det trengs kun en helhetlig vurdering av at tvang er det beste for å forhindre forverring eller promotere bedring. Hvor er evidensen? Så langt jeg vet finnes det ingen dokumentasjon for at tvang har positiv behandlingseffekt – at det kan skade og (re-) traumatisere er det nok av eksempler på. Hvordan kan en da predikere forverring eller manglende bedring hos den enkelte uten tvangsmedisinering – når også medisinene i seg selv kan skade? Den biomedisinske psykiatridiskursen knyttet til behandlingskriteriet og til Psykisk helsevernloven generelt rommer liten eller ingen åpenhet for mulig best klinisk utfall ved psykose uten medisinsk behandling.
Noe annet som er høyst problematisk når en ser de mange tragiske utfall av å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering, er formuleringen av formålet med Psykisk helsevernloven: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet» (1:§ 1-1). Jeg minner om at de værste overgrep kan skje med de beste intensjoner.
Det finnes mange studier som viser at antipsykotika ikke er riktig hjelp for alle med psykoselidelser. I behandlingsopplegget Open Dialogue i Finland har en sett en recovery-rate langt over snitt for mennesker med schizofreni og psykose; og bare 1 av 3 gikk på antipsykotika (3). Et annet studie gjennomført av Lex Wunderink et al ble nylig publisert i JAMA Psychiatry. Studiet har gått over 7 år og vist at forekomsten av langtids-recovery ble doblet ved reduksjon eller ingen bruk av antipsykotika (4). Professor Tony Morrisons forskning på kognitiv adferdsterapi uten antipsykotika er eksempel på andre studier som har vist gode resultater ved ikke-medikamentell psykosebehandling (5). Robert Whitaker er en markant helsejournalist som er svært kritisk til det biomedisinske paradigmes definisjonsmakt i psykisk helsevern og til den utbredte bruken av psykofarmaka. Whitaker ble nylig invitert til å holde et innlegg ved en NAMI-konferanse i USA (NAMI: National Alliance for the Mentally Ill). Tidligere ville det vært uaktuelt at han hadde blitt invitert. Hans perspektiver divergerer sterkt fra NAMIs offisielle syn. Kanskje kan dette være et signal om at nytenkning er på vei. Whitaker oppfordrer til store revisjoner i retningslinjene for psykosebehandling, basert på nyere forskning (6). Han går langt i å vise at psykiatri som utøvende fag har store evidensproblemer. For å trekke dette over til norsk tvangslovgivning: det skal mye forskningsagenda og eventuelt en god porsjon publikasjonsbias til for å komme fram til at behandlingskriteriet er evidensbasert.
Jeg spør: Kan det tenkes at det er et sammenfall mellom det å være positiv til å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering og det å bli hjulpet det? Kan det i så fall også tenkes et sammenfall mellom å være negativ til å bli utsatt for tvang og tvangsmedisinering og det å ikke bli hjulpet av det? Dette høres kanskje ut som banale spørsmål, men jeg er ikke så sikker på hvor banal denne nyansen er. Hvis en skal ta dette på alvor må en begynne å lytte til hvordan den enkelte vil hjelpes, og lage individuelt tilpassede kriseplaner. Det er humanitet i praksis, tenker jeg. For mange som har blitt skadet og traumatisert av tvang er det uaktuelt å be psykisk helsevern om hjelp igjen ved en senere anledning. Tilliten er knust. Når en ikke kan oppsøke hjelpeapparatet ved behov kan en lett bli stående veldig alene. Det kan være svært vanskelig. Ville det ikke vært bedre at enhver hadde tilgang på hjelp som de opplevde hjelpende - både i krisesituasjoner og over tid?
Alle i Norge burde ha samme beskyttelse mot menneskerettsovergrep. Slik er det ikke. Norges nylige ratifikasjon av CRPD bidrar forhåpentligvis til å åpne øynene opp for dette. At et eget lovverk kommer inn og overkjører rettsikkerheten til en bestemt gruppe i samfunnet slik Psykisk helsevernloven gjør er ikke ok. Heldigvis er det flere på saken, inkludert Likestillings-og Diskrimineringsombudet (7,8). Det er en stor avstand mellom nødrett og behandlingskriterie. Psykisk helsevernloven kan verken skilte med menneskerettslig forsvarlighet eller med å være godt sementert i faglig evidens. Jeg mener det er på høy tid å få den fjernet.
Til slutt: FNs torturkomite har sendt ut en rapport internasjonalt der det oppfordres til forbud mot tvangsbehandling unntatt ved akutte, livstruende situasjoner (9). Jeg har dessverre ikke funnet en norsk oversettelse, men her er noen utdrag fra rapporten på engelsk:
“Only in a life-threatening emergency in which there is no disagreement regarding absence of legal capacity may a health-care provider proceed without informed consent to perform a life-saving procedure.” ( s.15)
“The Special Rapporteur calls upon all States to:
(a) Review the anti-torture framework in relation to persons with disabilities in line with the Convention on the Rights of Persons with Disabilities* as authoritative guidance regarding their rights in the context of health-care;
(b) Impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs such as neuroleptics, the use of restraint and solitary confinement, for both long- and short-term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based solely on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation;
(c) Replace forced treatment and commitment by services in the community. Such services must meet needs expressed by persons with disabilities and respect the autonomy, choices, dignity and privacy of the person concerned, with an emphasis on alternatives to the medical model of mental health, including peer support, awareness-raising and training of mental health-care and law enforcement personnel and others;
(d) Revise the legal provisions that allow detention on mental health grounds or in mental health facilities, and any coercive interventions or treatments in the mental health setting without the free and informed consent by the person concerned. Legislation authorizing the institutionalization of persons with disabilities on the grounds of their disability without their free and informed consent must be abolished.” (s.23)
* Ratifisert CRPD er ment å skulle gjelde også for mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser; «psychosocial disabilities». Alvorlige psykiske lidelser går innunder denne betegnelsen.
Referanser:
1)LOV 1999-07-02 nr 62: Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-062.html
2)Aksjon for medisinfrie tilbud
http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/nyheter-fra-media/aksjon-for-medisinfrie-tilbud
3) The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.Ufy6lNU4XIV
4) Reduction/Discontinuation of Antipsychotics Produces Higher Long-Term Recovery
http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/
5) BPS DCP Annual Conference 2012 - Tony Morrison "Cognitive behaviour therapy without antipsychotics: Is it effective acorss the continuum of psychotic disorders?".
http://www.youtube.com/watch?v=CFudCx868uw
6) Harrow + Wunderink + Open Dialogue = An Evidence-based Mandate for A New Standard of Care http://www.madinamerica.com/2013/07/harrow-wunkerlink-open-dialogue-an-evidence-based-mandate-for-a-new-standard-of-care/
7) Høring - ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).Prop. 106 S
http://www.ldo.no/no/ombudet/Ombud-Sunniva-Orstavik/Taler/Horing---ratifisering-av-FN-konvensjonen-om-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-CRPD-Prop-106-S/
8) Kritisk til regjeringens tilleggserklæring
http://viewer.zmags.com/publication/7a8992e9#/7a8992e9/12
9) Report of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment, Juan E. Méndez
http://www.ohchr.org/Documents/HRBodies/HRCouncil/RegularSession/Session22/A.HRC.22.53_English.pdf
Andre kilder:
Bad Pharma: How drug companies mislead doctors and harm patients. Av Ben Goldacre http://www.amazon.co.uk/Bad-Pharma-companies-mislead-patients/dp/0007350740
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar