torsdag 19. januar 2017

Om et foreslått antagelsesvilkår på rettsusikker grunn og en reaksjonær tilleggsprotokoll til Oviedo-konvensjonen mm



Har lest «Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet)», datert 15. desember 2016 (1). Aller først vil jeg på påpeke at proposisjonen som Høie & Co la fram i juni 2016 har tatt utgangspunkt i forslag fra Paulsrudutvalgets flertall (2, 3). Fordi flertallet i dette utvalget ikke gikk inn for å sikre menneskerettighetene slik CRPD, FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter krever, skrev mindretallet, jurist Hege Orefellen, en grundig argumentert dissens (4). Den gang, i 2011, var CRPD signert av Norge, men foreløpig ikke ratifisert; det ble den først i 2013. I 2016, altså fem år etter Paulsrudutvalget rapport og tre år etter ratifikasjonen, er det manglende sivilt mot og menneskerettslig unnfallenhet fra Paulsrudutvalgets flertall som videreføres og ikke Orefellens dissens og CRPDs krav som følges opp. I nevnte innstilling, under komiteens merknader (kap.2) vil jeg her trekke fram ett forslag som kom fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Også dette baserer seg på Paulsrudutvalgets flertall, det går overhodet ikke langt nok og det kontekstualiseres ikke av andre klare krav fra konvensjonen. Men det er et ørlite progressivt forslag - som da også departementet er uenig i. Jeg siterer:

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre tror at økt brukermedvirkning er en viktig nøkkel for å redusere bruk av tvang både i og utenfor institusjon. Disse medlemmer viser til at Paulsrud-utvalgets flertall foreslo at antatt samtykke skal være et vilkår for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven. Det er delte meninger hos høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Disse medlemmer viser til at departementet ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å foreslå at antatt samtykke bør gjelde som et absolutt vilkår for å bruke tvang etter psykisk helsevernloven. Disse medlemmer er uenig i dette. Disse medlemmer anerkjenner at det kan være vanskelig i praksis å ta stilling til vilkåret, samtidig mener disse medlemmer at det bør la seg gjøre gjennom egenerklæringer, pasientens tidligere uttrykte ønsker, individuelle planer, mv. Disse medlemmer mener et vilkår formulert slik at det skal være «sannsynlig at pasienten ville ha samtykket til helsehjelpen dersom vedkommende hadde hatt beslutningskompetanse», er et vilkår som bør inntas i loven. Disse medlemmer mener i likhet med Paulsrud-utvalget at et krav om antatt samtykke har en høy etisk legitimitet ved inngrep som er begrunnet ut fra hensynet til pasienten selv. Disse medlemmer viser til at «antatt samtykke» gjelder i pasient- og brukerrettighetsloven, og synes det er en selvfølge at psykisk syke skal ha de samme rettighetene. Disse medlemmer mener at antatt samtykke for pasienter som mangler beslutningskompetanse, vil styrke den reelle betydningen av fortidige erklæringer og pasientens uttrykte meninger når tvang vurderes. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om endringer i psykisk helsevernloven om å oppstille et krav om antatt samtykke som vilkår for tvungent psykisk helsevern på behandlingsindikasjon, etter anbefalingene fra Paulsrud-utvalget.»

Disse medlemmer vil minne om at i Oviedo-konvensjonen (Europarådets bioetiske konvensjon) artikkel 9, som Norge er folkerettslig bundet av, er det et krav om at det skal tas hensyn til pasientens tidligere uttrykte ønsker.» (1)

For det første: Komiteen sitter her og flikker på et lovverk som aldri burde blitt til i utgangspunktet og som, idet det likevel ble til, burde vært fjernet per nå (5).

For det andre: Et antagelseskriterium holder ikke tilstrekkelig rettssikkerhets-standard. I tillegg til at tvangsbehandling må forbys jf. CRPD,  trengs det adgang til å lage juridisk bindende forhåndserklæringer med tanke på situasjoner der personen kanskje ikke klarer å kommunisere slik at helsepersonell forstår vedkommende. Hvis helsepersonell er forpliktet på en juridisk bindende forhåndserklæring som sier at personen ikke samtykker til psykiatrisk behandling dersom hen blir psykotisk og ev. i helseterminologi anses å mangle beslutningkompetanse, ja, da må de rett og slett la være. CRPD General Comment No1 omtaler forhåndserklæringer i forbindelse med retten til rettslig handleevne og konvensjonsbaserte støtteordninger:

“Support in the exercise of legal capacity must respect the rights, will and preferences of persons with disabilities and should never amount to substitute decision-making. (…) For many  persons with disabilities,  the ability  to plan  in  advance  is  an  important  form  of  support,  whereby  they  can  state  their  will  and  preferences  which  should  be  followed  at  a  time when they may not be in a position to communicate their wishes to others. All persons with  disabilities  have  the  right  to  engage  in  advance  planning  and  should be given the  opportunity to do so on an equal basis with others. (…) Support should be provided to a person,  where desired,  to complete an advance planning process. The point at which an advance directive enters into force (and ceases to have effect) should be decided by the person and included in the text of the directive; it should not be based on an assessment that the person lacks mental capacity.” (6: punkt 17).

For det tredje: Leteevnen er påfallende selektiv dersom departementet angivelig «ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag» for et forslag som så vidt beveger seg i retning CRPD, men som burde gått mye lenger og kun vært en del av langt mer omfattende krav. Jeg vil i denne sammenheng også påpeke at kapittel 4 A i pasient-og brukerrettighetsloven, «Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv.», heller ikke holder CRPD-standard (7). Å bruke «manglende samtykkekompetanse» som kriterium for å frata en person rettslig handleevne, er i motstrid med konvensjonen enten det gjelder psykisk helsevern, somatikk eller andre forhold.

«In  most of the State  party  reports  that  the  Committee  has  examined  so  far,  the  concepts  of  mental  and  legal  capacity  have  been  conflated  so  that  where  a  person  is considered  to  have  impaired  decision-making skills,  often because of a cognitive or psychosocial   disability,   his   or   her   legal   capacity   to   make   a   particular   decision  is  consequently  removed. This  is  decided  simply  on  the  basis  of  the  diagnosis  of  an  impairment (status approach), or where a person makes a decision that is considered to have negative consequences (outcome approach), or where a person’s decision-making skills are considered to be deficient (functional approach). (…) In all of those approaches, a person’s disability and/or decision-making  skills  are  taken  as  legitimate  grounds  for  denying  his  or  her  legal  capacity  and lowering  his  or  her  status  as  a  person  before  the  law.  Article  12  does  not  permit  such discriminatory denial of legal capacity, but, rather, requires that support be provided in the exercise of legal capacity. “ (6:  punkt 15).

For det fjerde: KrF og Venstre viser til Oviedo-konvensjonen (1,8). Da er de forhåpentligvis også klar over at flere artikler i denne konvensjonen er konservativt i motstrid med CRPD,  siden medisinske tvangsintervensjoner godtas, begrunnet i manglende beslutningskompetanse og/eller «mental disorder». I 2015 offentliggjorde Europarådets komité for bioetikk et utkast til en ny tilleggsprotokoll til Oviedo-konvensjonen som fortsetter å «legitimere» psykiatritvang rettet mot personer med psykososiale funksjonsnedsettelser (9). Utkastet ble møtt med mye kritikk utenfra, blant annet fra menneskerettsorganer i FN, men også innad i Europarådet; fra Menneskerettskommisæren og fra Parlamentarikerforsamlingen (PACE) (10, 11).  I april 2016 ga PACE sin støtte til en rapport utviklet av komitéen for sosial- og helsesaker og bærekraftig utvikling v/ rapportør Guguli Magradze (11). Her er et utdrag fra rapporten med anbefalinger til Ministerkomitéen:

“3. (…) the Assembly’s main concern about the future additional protocol relates to an even more essential question: that of its compatibility with the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD).

4. During the public consultation on a draft version of the additional protocol conducted in 2015, a number of high-profile human rights bodies, including the Commissioner for Human Rights of the Council of Europe and the committee which is responsible for monitoring the implementation of the CRPD (“CRPD Committee”), expressed fundamental concerns about the draft additional protocol, underlining the incompatibility of its approach with that of the CRPD, and requested that the proposal to draw up a protocol be withdrawn.
(…)

9. (…) Ignoring the interpretation of the CRPD by its monitoring body established under international law would not only undermine the Council of Europe’s credibility as a regional human rights organisation, but would also risk creating an explicit conflict between international norms at the global and European levels.

11. Consequently, the Assembly recommends that the Committee of Ministers instruct the Committee on Bioethics to:

11.1.      withdraw the proposal to draw up an additional protocol concerning the protection of human rights and dignity of persons with mental disorder with regard to involuntary placement and involuntary treatment;

11.2.      instead focus its work on promoting alternatives to involuntary measures in psychiatry, including by devising measures to increase the involvement of persons with psychosocial disabilities in decisions affecting their health ” (11)


I en utdypning til rapporten påpeker rapportøren at menneskerettskommisæren i Europarådet de senere år har utformet tre skriv om funksjonshemmedes rettigheter inspirert mer av CRPD-komiteen enn av Europarådets egne organer. Hun trekker i den sammenheng eksplisitt fram Norge som eksempel på et land som har fått påtale av kommisæren for diskriminerende tvangslovverk (12: 3.3: 25, 26).

Til tross for all kritikken utenfra og innad i Europarådet valgte Ministerkomitéen likevel å gi sin støtte til biokomitéen (13). Hva som har skjedd videre med dette de seneste måneder vet jeg i skrivende stund ikke. I mine øyne er status quo i Norge mht tvangspsykiatri og CRPD på omtrent samme nivå som disse svært konservative, bakstreberske kreftene i Europarådet; en menneskerettsbastion som tydeligvis nå dras innad mellom meget endringsresistente- og relativt progressive krefter i lys av FN-konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser. 

En tanke: I CRPD-sammenheng hadde det kanskje vært en fordel om Norge var medlem av EU. Ut fra det jeg har lest skjer det mye proaktivt derfra for å bidra til implementering av konvensjonen i medlemslandene. I motsetning til den norske stats arroganse overfor konvensjonen og  CRPD-komiteens uttalelser, ser det absolutt ut til at konvensjonen og komiteens uttalelser anerkjennes og  tas på alvor i EU (14, 15, 16). Vel, vi er ikke medlem av EU, både med de fordeler og ulemper det innebærer.  Uansett og uavhengig av det: Til politikere som synes det er ugreit at Norge markerer seg som et land som kimser av funksjonshemmedes rettigheter, gjennom tolkningserklæringer til CRPD, gjennom manglende ratifisering av tilleggsprotokollen for individklagerett, gjennom flikking på CRPD-stridige lovverk og gjennom alle de menneskerettsovergrep staten med dette fortsetter å legitimere: det holder ikke med noen fragmentariske forslag og uttalelser ved beleilige anledninger, som etter oppslag i VG eller i forbindelse med symbolske lovendringsprosesser. 

Til politikere som faktisk vil implementering av CRPD har jeg følgende oppfordring: Tydeliggjør budskapet og bidra til mainstreaming av det - i politikken og i media-landskapet. Og ikke minst: bidra til konkret handling – nå! For for hver dag som går der personer med funksjonsnedsettelser ikke har juridisk beskyttelse mot diskriminering og menneskerettsovergrep er en dag for mye. Det har blitt mange en dag for mye, det.

“Justice too long delayed is justice denied.” Martin Luther King Jr.


Referanser:

1) «Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet)» https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2016-2017/inns-201617-147l/?all=true
2) «Prop. 147 L (2015–2016) Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet)» https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-147-l-20152016/id2504160/sec1
3) «NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet — Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern. 3 Sammenfatning av utvalgets konklusjoner» https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-9/id647625/sec4
4) NOU 2011: 9. Dissens av Hege Orefellen https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-9/id647625/sec8
7) Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)  https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63#KAPITTEL_5
9) Committee on Bioethics (DH-BIO): “Working document concerning the protection of human rights and dignity of persons with mental disorder with regard to involuntary placement and involuntary treatment” https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=09000016804583bc
10) Committee on Bioethics (DH-BIO): “Additional Protocol on the protection of the human rights and dignity of persons with mental disorders with regard to involuntary placement and involuntary treatment” Compilation of comments received during the public consultation https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=09000016805ab6fe
11) The case against a Council of Europe legal instrument on involuntary measures in psychiatry http://assembly.coe.int/nw/xml/XRef/Xref-XML2HTML-EN.asp?fileid=22757&lang=en
12) B. Explanatory memorandum by Ms Guguli Magradze, rapporteur
13) The case against a Council of Europe legal instrument on involuntary measures in psychiatry - Committee of Ministers – Reply: http://assembly.coe.int/nw/xml/XRef/Xref-DocDetails-EN.asp?FileID=23200&lang=EN
14) Developments in the implementation of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities – FRA http://fra.europa.eu/sites/default/files/fra_uploads/fra-2016-frr-chapter_8-crpd_en.pdf
15) EU Framework for the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities  http://ec.europa.eu/social/main.jsp?catId=1189&langId=en

onsdag 7. desember 2016

Nominasjon til Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern for 2016

Info om prisen her: https://ytringsfrihetspris.wordpress.com/

I år ønsker jeg å nominere VG v/journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman for det arbeidet de har gjort med å avdekke ulovlig beltebruk i psykiatrien. http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/
Jeg mener dette arbeidet er grunnleggende viktig for å få innsyn-, åpenhet og debatt om hva som faktisk foregår innenfor et særs maktskjevt system som preges av lukkethet overfor offentligheten. Tvangsprotokoller er blitt forsøkt holdt tilbake, sykehus har til og med samarbeidet i et forsøk på å unndra seg offentlighetsloven når VG har jobbet med saken. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/kjempet-for-aa-holde-tvangsloggene-hemmelige/a/23851782/ Journalistene har likevel jobbet gravejournalistisk målrettet og til slutt lykkes med å få adgang til protokollene fra 14 institusjoner. Informasjonen har så blitt systematisert og digitalisert. Per i dag har de også klaget til Sivilombudsmannen vedr 6 andre institusjoner som ikke har gitt tilstrekkelig innsyn til at protokollene kan digitaliseres.

Åpenhet og innsyn er viktig for å fremme ytringsfriheten i psykisk helsevern, og media har en helt sentral rolle i å kunne bidra til dette. Idet jeg skriver dette var det møte på Stortinget i går i kjølvannet av VGs avdekninger. Høie måtte gjøre rede for hva han vil gjøre videre med det som er kommet frem. Høie har også kalt inn ledelsen i helseforetakene som må ta sitt ansvar. I det hele tatt: for en sjelden gangs skyld har media laget et solid gravejournalistisk arbeid om overgrep, unnfallenhet og rettsløshet i tvangspsykiatrien som sjelden når offentlighetens lys. Og en kan allerede se at det har fått politikere og helseledere i bevegelse.

Jeg mener det er all god grunn til å la årets ytringsfrihetspris gå til VG v/Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman. Kanskje kan dette også inspirere flere journalister til å ta tak i problemstillinger knyttet til tvangspsykiatri.

lørdag 26. november 2016

Innspill til Helse- og omsorgsdepartementet vedr strategi om psykisk helse

 
Mail sendt til Helse-og omsorgsdepartementet:
 
"Hei,
 
Jeg viser til invitasjonen fra Helse-og omsorgsdepartementet til å gi innspill til strategi om psykisk helse http://www.sfj.no/ato/esa62/document/invitasjon-til-aa-gi-innspill-til-en-strategi-om-psykisk-helse-og-til-moete.16115330d16115330.daf8c71821.pdf
 
Dette er undertegnedes innspill. Jeg skriver altså ikke på vegne av en bestemt organisasjon. (...).

Med vennlig hilsen
Anne Grethe Teien"



Innspill til Helse- og omsorgsdepartementet vedr strategi om psykisk helse



1)   Hva kjennetegner et psykisk helsevennlig samfunn?

a) I et psykisk helsevennlig samfunn er det rom og aksept for annerledeshet.

b) I et psykisk helsevennlig samfunn er arbeidslivet (og andre arenaer) bra på å tilrettelegge mht. behov som ikke nødvendigvis er synlige og åpenbare. En forstår f.eks. at åpne landskap ikke funker for enhver, en forstår at noen er mer støysensitive enn andre og mer sårbare for sosialt stress, og legger til rette så godt det lar seg gjøre for slike faktorer.

c) I et psykisk helsevennlig samfunn er det god beskyttelse mot mobbing, seksuelle overgrep, vold, overgrep i helsevesenet etc.

d) I et psykisk helsevennlig samfunn er psykisk helsevernloven fjernet og myndighetene har fremsagt en offisiell unnskyldning for den diskriminering og de grove menneskerettsbrudd som tidligere var legitimert gjennom dette lovverket. Det har i denne sammenheng også vært viktig for myndighetene å offentlig anerkjenne de traumer, re-traumatiseringer og andre skader dette har forvoldt hos utsatte som egentlig trengte hjelp, da dette tidligere i stor grad ble møtt med et bortvendt blikk, omdefineringer og bagatellisering. En har nå startet et stort reparasjonsarbeid i tråd med kravene fra torturkonvensjonen (1).

e) Når en i et psykisk helsevennlig samfunn får behov for psykisk helsehjelp, er denne hjelpen ikke noe som påtvinges, og den er basert på personens egne preferanser og behov. Myndighetene har gått helt bort fra ideen om diagnosestyrte pakkeforløp, da de erkjente at dette ikke var veien å gå. De valgte i stedet å utvikle et meget mangfoldig og kreativt psykisk helsevern, med et stort spekter av hjelpetilbud, der det er like greit å få hjelp av kontakt med dyr som å gå i samtaleterapi; like greit å velge medisinfri behandling som medisiner; like greit å ha nytte av et malekurs som av psykoedukasjon; like greit å ønske involvering av familien som å ikke ønske det; like greit å trenge langtids psykodynamisk terapi som et superkjapt CBT-opplegg; like greit å ville snakke med en filosof som en psykolog osv. Myndighetene fant også ut at et slikt mangfoldig psykisk helsevern, der hjelpen ikke styres av diagnose og der den ikke er begrenset til visse terapeutiske metoder, på lang sikt var langt bedre samfunnsøkonomi.


2)  Hvordan sikrer vi økt brukerinnflytelse i utformingen av tjenester både på individnivå og på systemnivå?

a) Få mennesker fra den såkalte brukersiden inn alle steder der beslutninger som angår dem tas, også i departementene. «Ingenting om oss uten oss». Artikkel 4. 3 av CRPD sier følgende: “In the development and implementation of legislation and policies to implement the present Convention, and in other decision-making processes concerning issues relating to persons with disabilities, States Parties shall closely consult with and actively involve persons with disabilities, including children with disabilities, through their representative organizations.” Så en slik systemisk, aktiv involvering av personer med psykososiale funksjonsnedsettelser på arenaer der beslutninger om dem tas, uavhengig av hvor høyt oppe i systemet arenaen måtte befinne seg (som f.eks. Utenriksdepartementet), er med andre ord et krav fra konvensjonen.  

b) Utarbeid på systemnivå tilgang til CRPD-baserte støtteordninger, slik at retten til rettslig handleevne og til å ta egne valg hva angår hjelp og behandling ivaretas til enhver tid, også i krisesituasjoner.

c) Gå bort fra å fortelle folk som sliter hvordan de har det, hva de trenger, hva de bør gjøre og hvordan de bør tenke om seg selv, virkeligheten og sin egen situasjon (om de da ikke spesifikt ønsker det selv). Dette krever sensitivitet og gehør i møte med den enkelte.


3)  Hvordan kan vi redusere tvangsbruken?

Tvangsbruken reduseres ved at Norge tar konsekvens av sine internasjonale forpliktelser og fjerner tolkningserklæringene til FN-konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser – CRPD (2, 3). Tilleggsprotokollen for individuell klagerett må også ratifiseres, og den diskriminerende særloven må bort (4, 5: s 25). Ingen skal måtte utsettes for psykiatrisk behandling mot sin vilje – og fram til den praksisen forbys må norske myndigheter som et minste minimum gi enhver som ønsker det adgang til full juridisk reservasjonsrett både mot tvangsmedisinering og nødretts-ECT (elektrosjokk). Se også 1. a, d og e og 2. b, c (over).


4. Hvordan sikrer vi best mulig samhandling og samarbeid mellom ulike hjelpetjenester og ulike tjenestenivå?

La dere inspirere av Stangehjelpa på Hedmark. Lytt til Birgit Valla.



Kilder:

2)      “We are not violating the human rights. -Yes, you are!” Av Anne Grethe Teien. Skrevet i forbindelse med en internasjonal CRPD-kampanje med bidrag fra sivilt samfunn som ble presentert under den 15. CRPD-samlingen i Geneve. Teien fokuserer i innlegget spesielt på Norges forhold til konvensjonen https://absoluteprohibition.wordpress.com/2016/03/15/we-are-not-violating-the-human-rights-yes-you-are-by-anne-grethe-teien/
3)      Se til CRPD, Høie. Av Anne Grethe Teien. Innlegg på Dagsavisen Nye meninger i forbindelse med endringsforslag til psykisk helsevernloven og opprettelse av tvangslovutvalget: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/se-til-crpd-h%C3%B8ie-1.746300
4)      Meld. St. 39 (2015-2016) Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne Åpen høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomité torsdag 17. november 2016. Program:  https://stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/Horingsprogram/?dateid=10003986 Opptakhttps://stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=/2016/H264-full/Hoeringssal1/11/17/Hoeringssal1-20161117-102544.mp4&msid=256&dateid=10003986




mandag 25. juli 2016

Some thoughts about language policing

I think there is a lot of language policing around: wanting to arrest other's words, language, because their expressions do not suit one's own policy. It is amazing humans can even speak! Not everyone has verbal language. To have a verbal language can in many ways be seen as a luxury. I wish the Language Police could think more about this - that the words, the language that it wants to arrest might be the- or one of the most important links to humanity for this one person. Too much of this too little of that - for whom? A language that does not suit one person can suit someone else. I am not talking about verbal bullying/psychological terror here (- or maybe I am, as the Language Police has its psychologically abusive sides, too). I am talking about all these ways of saying: -Don't use that term, use this instead. -Your language is too academic, your language is too little academic. -You use too many strange words. - You describe your own situation, yourself, with terms that I would not prefer. Why do people try to disturb and interfer with eachothers ways of expressing themselves so much? OK, people can have problems understanding eachother when they live on different language planets, but with a mutual willingness to communicate and ask for clarification when needed, much good dialogue is still possible. And sometimes dialogue may not be possible or something one wishes for either.

Of course there are contexts where - at least the idea of - a 'common ground language' is relevant and important to aim at. My main point is: I think it would be good to replace many projects of narrowing in verbality with more appreciation of the multitude of verbal expressiveness. In my view it is clear that societies benefit from a rich variation of expressions - including in the verbal domain. Orwell's nightmare scenario with the newspeak based on extreme language- and thought policing is, as a contrast to this, not unrealistic -or even unreal. I think that a basic mutual respect and a motivation to listen in to eachother usually is generally a much better foundation for good and dynamic dialogue and exchange of ideas, knowledge, than language policing which, if "successful" in praxis ends up with the opposite: a rigid, fearful, sensored communication style dominated by rules about 'correct' and 'incorrect' language and implicitly 'correct'/'incorrect' opinions and ways of understanding reality. I post this - just as a small verbal water drop into the world - fully aware there are many more aspects to this. Much more to say.

onsdag 29. juni 2016

Se til CRPD, Høie

Innlegg av undertegnede på Dagsavisen Nye Meninger 29. juni 2016

Ingress: "Helse- og omsorgsminister Bent Høie og regjeringen har lagt fram forslag til lovendringer som de mener vil gjøre det vanskeligere å bruke tvang i psykisk helsevesenet. Et utvalg er også nedsatt som skal gjøre en samlet gjennomgang av tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren. Utvalget skal levere sin rapport innen 1. september 2018".

Hele innlegget kan leses her:  http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/se-til-crpd-h%C3%B8ie-1.746300