Om PR-rådgivere og viktige saker

Noen refleksjoner etter jeg så NRK Brennpunkt i kveld. Dokumentaren omhandlet politikeres bruk av pr-rådgivere - de får råd vedr kommunikasjon, strategi, saker å blåse opp - når, etc. En politiker i etterkant av dokumentaren erkjente at dette går utover "svake" grupper, blant annet mennesker med psykiske lidelser, som ofte ikke har mulighet til å fremme sine saker sterkt nok til at de får politisk gehør. Jeg tenkte: jeg er ikke glad for denne nå utbredte bruken av pr-rådgivere; jeg tror på argumentet at de bidrar til å svekke demokratiet. Men rent pragmatisk sett, så lenge politikere benytter seg av dem, synes jeg "svake" grupper i samfunnet også skulle hatt tilgang på slike - de bidrar med noen instrumenter som tydeligvis er viktige for å bli hørt i dagens politiske virkelighet. Livsviktige saker som berører mennesker med psykiske lidelser ties ofte i hjel i den offentlige debatt. Jeg tror ikke det er veldig overkonspiratorisk å holde muligheten åpen for at det sitter noen pr-rådgivere og hvisker politikere i øret at de skal la være å ta opp temaet menneskerettigheter og tvangspsykiatri f.eks. Dette burde egentlig vært et brennhett tema, med tanke på nylig ratifisert CRPD (FN-konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatte funksjonsevner). Likevel nevnes det nesten ikke med ett ord i den offentlige debatt. Nå tviler jeg på at særlig mange "svake" grupper i samfunnet har råd til å skaffe seg pr-rådgivere. Men jeg tror uansett det kan være nyttig å kjenne til dem når en ønsker å nå fram med viktige saker som politikere ofte møter med taushet.