Noen tanker og følelser vedr å stå fram med egenerfaringer med tvangsovergrep og å forsøke å få fokus på tvang i psykiatrien

- en revidert versjon av et innspill jeg skrev på Erfaringsnettverket på Facebook


Angående tvangsmedisinering med antipsykotika: Jeg opplever at jeg er i en slags kronisk rettssak der jeg stadig må forsøke å bevise at de typer overgrep jeg og så tragisk mange andre er blitt utsatt for i psykiatrien faktisk er overgrep. Samfunnet som helhet oppfatter ikke det jeg ble utsatt for - som gjorde at jeg kunne vært død i dag - for overgrep, men kaller det i stedet for "behandling" og "nødvendig helsehjelp". Jeg opplever at det å stå fram med et traume som ikke samfunnsanerkjennes som traume men eufemisk nok kalles for "hjelp" er svært utfordrende, dels retraumatiserende. Håper på snarlig bevissthetsendring der ute. Og at offentligheten en dag, helst om ikke lenge, vil gi bekreftelse på: dette var uakseptable menneskerettsovergrep.

Tvangsbehandling: En allment akseptert praksis som er verken menneskerettslig eller vitenskapelig forsvarbar - og vi som påpeker uretten møter ofte en slags unnvikende uenighet. Det er til å bli gal av.

Angående begrepet 'samtykkekompetanse': "Manglende samtykkekompetanse er når pasienten på grunn av sykdom ikke har evne til å forstå hva den takker nei til." (Helsedirektoratet /Helsetilsynet / Lovdata - via Aftenposten)
Å lese slike formuleringer blir så grelt, så grelt når en vet en hele tiden forstod hva slags nedbrytende behandling en "takket nei til".

Alle trådene ligger ute. En vet om skadelige og dødelige bivirkninger av antipsykotika pluss at det innen legemiddelforskning er vanlig at ca 50% av studiene aldri publiseres og at disse som regel er de studiene med dårligere resultat; en vet at det ikke kan dokumenteres at tvang hjelper men derimot at mange traumatiseres; en vet at tvangsbehandling er ansett som tortur av FNs torturkomite og at ratifiseringen av CRPD minner om at norsk tvangslovverk ikke er i tråd med menneskerettighetene; en har ny forskning vedr antipsykotika som tilsier at langtidsutsiktene for god recovery, som innbefatter funksjonell - ikke kun symptomatisk - recovery, øker dramatisk uten antipsykotika eller med svært lav dose.  Likevel henger alle disse trådene fortsatt løst rundt i samfunnet - når vil de knyttes sammen og de nødvendige lovendringer gjøres. Hva venter en på.

------

Fikk flere tilbakemeldinger på mine innspill som gjorde at jeg også skrev:

Ja, jeg er mye deltagende i debatten; tematikken engasjerer meg veldig, og jeg merker at jeg har ting å tilføre. Enig: bra å koble seg helt ut av den ved behov. Det er alltid noen der ute som holder stafettpinnen i gang - det ser en jo; nye artikler kommer ut, nye erkjennelser skjer. Ja, for mange er dette  nok rett ut fjernt, en har ikke noe forhold til det. Og da er det vel vanetenkningen som får gjelde; at når det ble tvang tenker en at det var nok fordi det var "nødvending". Ser også noen som mener det er for lite tvang i psykiatrien i Norge (?!) men da melder jeg meg nesten ut. Menneskerettstematikken blir vel da også rimelig fjern. Og når jeg trekker menneskerettsfokuset frem på Twitter blir det ofte lite respons. Flere uttrykker også at de synes debatten er så komplisert at de ikke ønsker gå inn på den på Twitter. Men jeg tenker; når og hvor gås den overhodet inn på i det offentlige rom? Det er mye komplisert som tas opp på Twitter. Så selv får jeg da bare en meropplevelse av Samfunnets unngåelsesstrategi. Uansett, ja, jeg ser at det går langsomt fremover. Jeg er ikke direkte pessimistisk. Men helt klart, det har sin pris å delta i denne debatten når en selv sliter med traumer fra psykiatrien. Å ikke bli møtt på traumer er i seg selv vanskelig.