fredag 23. august 2013

"Healing Homes" og evidens 
 
Dokumentaren «Healing Homes - recovery from psychosis without medication» ble vist på Filmens Hus i dag, i regi av Amaliedagene. En trailer til dokumentaren finnes her:  http://www.youtube.com/watch?v=Qp-YMJFUtn4&feature=youtu.be

Dokumentaren omhandler et hjelpeopplegg  i Gøteborg, Sverige, som kalles for Familjevårdsstiftelsen ( http://www.familjevardsstiftelsen.se/ ). Familjevårdsstiftelsen  har vært i drift i 25 år og ledes av Carina Håkansson, som er utdannet sosionom og psykoterapeut. Håkansson var også tilstede på filmvisningen i dag.

Opplegget går ut på at mennesker med tunge psykiske lidelser, for eksempel psykoseproblematikk , flytter inn hos en familie som har inngått en samarbeidsavtale med  Familjevårdsstiftelsen.  Der bor og fungerer de i praksis som ett av familiemedlemmene. De får også oppfølging av terapeut. Det etableres et nettverk bestående av  den som trenger hjelp, familien de bor hos, terapeut, og andre relevante personer i vedkommendes liv.  Hjelpen skal hele tiden være fleksibel og tilpasset den enkelte. De menneskene som kommer for å få hjelp via Familjevårdsstiftelsen har det ofte så vanskelig at de er blitt gitt opp av ordinært psykisk helsevern. Modellen har vist seg å fungere godt, og det tross fravær av diagnoser og retningslinjer. De fleste som er med i opplegget går ikke på medisiner eller trapper gradvis ned underveis.  

Jeg synes det er bra å formidle om ulike typer hjelpeopplegg som går utenom mainstream, og som har vist seg å fungere godt. Jeg tenker det kan gi håp til mennesker som i dag er uten tilbud i offentlig psykisk helsevern.  Mange er blitt så skadet av medisiner og traumatisert av tvang at de ikke har annet valg enn å holde seg utenfor systemet– ikke fordi de ikke ønsker hjelp, men fordi hjelpen ikke finnes der.  Skepsisen mot alternativene er dog ofte stor blant fagpersoner – og jeg forstår for så vidt det. Psykisk helsevern hevdes å bedrive evidensbasert behandling; en tenker seg at de retningslinjene for behandling av psykiske lidelser som brukes er basert på best dokumentert effekt. Å uten videre skulle hilse velkommen mange andre måter å tilnærme seg psykiske lidelser på virker nok temmelig suspekt for mange. Spørsmålene kan være:  - Hvor er dokumentasjonen? - Hva er kostnadene? - Har en anvendt RCT (randomiserte kontrollerte studier)? (RCT: allment anerkjent beste metode for å avdekke effekten av en intervensjon)  

Jeg spurte Carina Håkansson om dette i dag:  Hva skal jeg si om noen spør? Finnes det noen studier å vise til? Konkrete tall? Vedrørende kostnader kunne Håkansson fortelle meg at prisen for å ha en person ett døgn i familievården er halvparten eller enda lavere i forhold til et døgnopphold i ordinær psykiatrisk institusjon.  Dokumentasjon om arbeidet utover det noen av dem som selv har vært involvert i det har skrevet, er det foreløpig lite av.  Men de tar gjerne imot studiebesøk av fagfolk som er interessert i å lære mer. Selv planlegger hun å skrive om Familjevårdsstiftelsen i en doktorgrad senere. Uansett fikk jeg inntrykk av at hun ikke er så opptatt av å oversette dette opplegget til kvantifiseringsspråket som må kunne sies å ta stor plass innenfor "vanlig" psykisk helsevern.  Dette er antagelig også eksempel på et hjelpeopplegg som er problematisk å formulere med et slikt språk.  Det blir vanskelig å forske på- og si noe konkret om hva som bidrar til bedring når metodene er individuelt tilpasset. Effektvurderinger gjøres kontinuerlig i Familjevården. Personen som bor hos familien og andre i nettverket følges opp minst en gang i måneden, og alle kan gi tilbakemelding på hvordan de vurderer at det går. Slik får en en temmelig utfyllende, kvalitativ og dynamisk «målestokk» på hvordan hjelpen fungerer, sett fra fleres ulike perspektiver. Med utgangspunkt i disse tilbakemeldingene kan det så gjøres konstruktive endringer underveis. Ut fra min forståelse høres dette ut som kvalitetssikring på høyere nivå enn det som er vanlig innen ordinært psykisk helsevern, hvor det ofte er svært skjevfordelt hvem som får definere progresjonen, og der brukeren ofte er en av dem som har minst han eller hun skulle sagt i så måte.

Jeg opplever at Familjevårdsstiftelsen bidrar til å utfordre diskursen på hva som skal anses som riktig og god hjelp. Jeg håper psykisk helsefeltet er på vei mot kunnskapsdemokratisering, pluralisering av behandlingsalternativer og mye mer individuelt tilpassede løsninger.  Jeg tror slettes ikke Familjevårdstiftelsen er svaret for alle – men jeg har forstått at det er svaret for noen – og jeg mener derfor at det er et opplegg som fortjener anerkjennelse innenfor psykisk helsevern som ett av mange hjelpealternativer.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar