Actor and playwright Elizabeth Kenny was a healthy thirty-two year-old
woman who went to the doctor for a common ailment. A year and a half
later, she was in a locked level 5 psych ward. Her two-year odyssey
inside the United States’ healthcare system inspired Elizabeth to write
and perform a one-woman show, Sick.
As a TEDMED talk, she here performs an excerpt from her play:
http://www.tedmed.com/talks/show?id=299419&ref=about-this-talk
tirsdag 16. desember 2014
tirsdag 30. september 2014
Hjelp på egne premisser
Liv Skree har egen erfaring som pasient under tvunget psykisk helsevern.
Med et tillitsverv i brukerorganisasjonen We Shall Overcome (WSO)
ønsker hun sammen med flere organisasjoner medisinfrie behandlingstilbud
ved alle helseforetak.
http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/hjelp-paa-egne-premisser
http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/hjelp-paa-egne-premisser
lørdag 13. september 2014
Universelle menneskerettigheter med unntak?
Av Berit Vegheim, Borgerettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen. På MR-bloggen:
tirsdag 9. september 2014
Du som aldri har erfart det: tenk om det var deg som opplevde grove
menneskerettslige overgrep - med tvang - fra dem som skulle hjelpe.
Tenk om det var deg som opplevde at vedtakene om at disse overgrepene skulle fortsette ble fornyet - igjen og igjen - på ubestemt tid.
Tenk om det var deg som opplevde at uansett hva du sa av protester var det ingen som ville høre.
Hele din virkelighet var blitt omdefinert av dem som hadde makt over deg.
Ja til full ratifisering og implementering av CRPD i Norge.
Menneskerettighetene skal gjelde for alle.
Tenk om det var deg som opplevde at vedtakene om at disse overgrepene skulle fortsette ble fornyet - igjen og igjen - på ubestemt tid.
Tenk om det var deg som opplevde at uansett hva du sa av protester var det ingen som ville høre.
Hele din virkelighet var blitt omdefinert av dem som hadde makt over deg.
Ja til full ratifisering og implementering av CRPD i Norge.
Menneskerettighetene skal gjelde for alle.
søndag 25. mai 2014
Video: Healing Homes: recovery from psychosis without medication
https://www.youtube.com/watch?v=JV4NTEp8S2Q
Her er lenke til Familjvårdsstiftelsen (Healing Homes) i Sverige: http://www.familjevardsstiftelsen.se/
fredag 23. mai 2014
Om Dr Gibbons et al's advarsel mot selvmords-advarsel
Dr Gibbons ledet et studium, publisert i 2012, vedr sammenhengen antidepressiva - selvmord; et studium som brukes som argument for fjerning av black-box advarselen om selvmordsrisiko for barn og unge voksne knyttet til bruk av antidepressiva (1). Gibbons har jobbet som ekspert-vitne for Wyeth og Pfizer
Pharmaceuticals i saker som omhandler antidepressiva og selvmord. Også andre av forskerne har koblinger til legemiddelindustrien:
"Dr Brown directed a suicide prevention program at the University of South Florida that received funding from JDS Pharmaceuticals. Dr Mann has received research support from GlaxoSmithKline and Novartis." (1)
Dette er i mine øyne i seg selv bekymringsfullt. Her er mer som vekker bekymring:
"The US Food and Drug Administration's (FDA) black box warning was based on a study of all antidepressant drugs. Gibbons was on the FDA advisory committee that voted 15—8 in favour of the warning, the strongest type, but he said he was among those who were not persuaded at the time that it was needed." (2)
15 stemte altså for en sterk advarsel om selvmordsfare; 8 var imot. Gibbons var blant dem som "ikke var overbevist". I etterkant har han altså selv ledet et studie som brukes som argument for å fjerne selvmords-advarsler fra pakningsvedleggene til antidepressiva.
Studiet er blitt kritisert av flere, blant annet for selektivt utvalg av studier, feilaktig kalkulering og manglende transperens i bruken av data fra Eli Lilly (3,4).
Til tross for alvorlige metodiske feil i metaundersøkelsen hevder Gibbons et al å ha kommet frem til at fluoxetine og venlafaxine (begge antidepressiva) ikke øker selvmordsfaren hos barn og unge. De har kommet opp med en forklaringsmodell om at depresjon og suicidalitet ikke har like mye med hverandre å gjøre hos barn som hos voksne. Så når barn begår selvmord på antidepressiva forklarer de dette med at de gjør dette til tross for antidepressivaens gunstige effekt på barnets depresjon (!). Jeg synes denne forklarinsmodellen framstår søkt:
“His [Gibbons] latest research seemed to show [min utheving] that depression and suicidal thoughts and behaviour were not as tightly linked in children as in adults, so while depression in children could be treated, their suicidal risk might remain high. There needs to be further studies by clinicians on why there seems to be [min utheving] a disassociation [between depression and suicidal thoughts and behaviour] in children”, Gibbons told The Lancet. “There could be factors for suicide other than the efficacy of an antidepressant.” (2)
Gibbons mener at black box-advarselen har gjort at færre leger skriver ut antidepressiva enn før, i frykt for å bli saksøkt når en pasient begår selvmord. Han hevder faktisk at det har vært en dramatisk reduksjon i bruken av antidepressiva i USA siden 2004; sammen med at selvmordstallene har økt. Slik jeg tolker ham formidler han at det er gunstig at leger, om selvmords-advarselen fjernes, tør å skrive ut mer antidepressiva:
"He [Gibbons] said the black box warning had seemed to change the prescribing behaviour of doctors, with fewer of them prescribing antidepressants for fear of being sued. “More than 30 000 people die a year by suicide in the US, more than in the Vietnam war or from HIV/AIDS, and it's a huge and overlooked public health issue”, he said. “Since 2004, there's been a dramatic drop in prescriptions of antidepressants and a rise in suicides, the largest increases in [US Centres for Disease Control and Prevention] monitoring, which is another piece of the evidence.”" (2)
"...which is another piece of the evidence?" Jeg forstår ikke hva slags studier Gibbons viser til når han hevder at det har vært en dramatisk nedgang i utskrivingen av antidepressiva siden 2004. De artikler jeg har lest viser tvert imot at det har vært en dramatisk økning. En undersøkelse publisert i 2011 viste at bruken av antidepressiva i USA hadde økt med 400% siden 1998 (5). Og en global oversikt publisert i The Guardian i 2013 viste at i 1998 var 11.2 millioner i USA på antidepressiva; i 2010 var tallet steget til 23.3 millioner (6). Og, som The Centers for Disease Control and Prevention (CDC) altså viser, har selvmordstallene i USA de senere år økt; etter først å ha gått ned fra 12,5 selvmord per 100.000 innbyggere i år 1990 - til 10,4 selvmord per 100.000 i år 2000, steg tallet igjen til 12,1 selvmord per 100.000 innbyggere i 2010 (7) Både antidepressiva-forbruket og selvmordsraten har med andre ord økt i USA fra rundt årtusenskiftet og frem til i dag.
Å fjerne selvmords-advarselen fra antidepressiva og bruke Gibbons et als studie som belegg er i mine øyne høyst uforsvarlig. Leder av Nordic Cochrane, Peter Gøtzsche, viser til US Food and Drug Administration og skriver at selvmordsrisikoen på antidepressiva er forhøyet helt opp til 40-år-alderen (8,9). Mange selvmord er blitt rapportert også hos ikke-deprimerte som tok antidepressiva av andre årsaker:
"Myte 5: Lykkepiller forårsager ikke selvmord hos børn og unge
Det sagde professor Lars Kessing i en duel med mig i ’Aftenshowet’ 15. april. Kessing indrømmede, at lykkepiller øger forekomsten af selvmordsadfærd, men afviste, at dette nødvendigvis må føre til flere selvmord, selv om det er veldokumenteret, at de to ting hænger nøje sammen.
Lundbecks direktør, Ulf Wiinberg, gik endnu videre i P1 Business 12. maj 2011, hvor han hævdede, at lykkepiller mindsker antallet af selvmord hos børn og unge.
Da han blev spurgt af journalisten, hvorfor man så advarer mod det på indlægssedlerne, svarede han, at han forventede, at indlægssedlerne ville blive ændret af myndighederne! Det bliver de naturligvis ikke, fordi det er en kendsgerning, at lykkepiller har denne virkning.
Man kender også til selvmord blandt raske, udløst af lykkepiller. Firmaerne og psykiaterne har konsekvent givet sygdommen skylden, når patienterne begår selvmord.
Det er rigtigt, at depression øger risikoen for selvmord, men lykkepiller øger den endnu mere, i hvert fald op til omkring 40-års alderen, ifølge en metaanalyse af 100.000 patienter i randomiserede forsøg, som den amerikanske sundhedsstyrelse har gennemført." (8)
Dr David Healy, psykofarmakolog, psykiater og forsker, skriver i en "editorial note" under en artikkel om selvmords-og voldsrisiko knyttet til antidepressiva, at risikoen for begge [selvmord og vold] er forhøyet på slike medisiner uavhengig av alder (10).
Det er sterke interesser der ute som kan dra økonomisk nytte av å fjerne black-box-advarselen om selvmordsrisiko fra antidepressiva. Gibbons et als studie er et meget dårlig argument for dette. Jeg mener en slik fjerning ville være uforsvarlig. Jeg mener det i stedet bør satses på mer forskning på antidepressiva og andre typer psykofarmaka knyttet til suicidalitet og selvmord for alle aldersgrupper. Denne forskningen må bestrebes å være mest mulig fri for interessekonflikter. Samtidig vil jeg klart hevde at det å være interessert i å bidra med kunnskap for å forebygge selvmord forårsaket av behandling både er et etisk og pasientsikkerhetsmessig berettiget forskningsmål.
Referanser:
1) Suicidal Thoughts and Behavior With Antidepressant Treatment
http://archpsyc.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=1151018
2) Antidepressant-suicide link in children questioned
http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736%2812%2960331-6/fulltext
3) Thanks to Robert Gibbons...
http://1boringoldman.com/index.php/2013/02/05/thanks-to-robert-gibbons/
4) http://1boringoldman.com/index.php/2012/04/15/an-anatomy-of-a-deceit-4-the-letter/
5) Use of Antidepressants on the Rise in the U.S.
http://www.webmd.com/depression/news/20111019/use-of-antidepressants-on-the-rise-in-the-us
7) Suicide Deaths. American Foundation for Suicide Prevention (AFSP) http://www.afsp.org/understanding-suicide/facts-and-figures
10) Guilty
"Dr Brown directed a suicide prevention program at the University of South Florida that received funding from JDS Pharmaceuticals. Dr Mann has received research support from GlaxoSmithKline and Novartis." (1)
Dette er i mine øyne i seg selv bekymringsfullt. Her er mer som vekker bekymring:
"The US Food and Drug Administration's (FDA) black box warning was based on a study of all antidepressant drugs. Gibbons was on the FDA advisory committee that voted 15—8 in favour of the warning, the strongest type, but he said he was among those who were not persuaded at the time that it was needed." (2)
15 stemte altså for en sterk advarsel om selvmordsfare; 8 var imot. Gibbons var blant dem som "ikke var overbevist". I etterkant har han altså selv ledet et studie som brukes som argument for å fjerne selvmords-advarsler fra pakningsvedleggene til antidepressiva.
Studiet er blitt kritisert av flere, blant annet for selektivt utvalg av studier, feilaktig kalkulering og manglende transperens i bruken av data fra Eli Lilly (3,4).
"This meta-analysis [1][2] is deeply flawed by
inappropriate data selection and computational irregularities
invalidating the interpretation of their conclusions. By using only
adult venlafaxine trials, they eliminated two pertinent trials in youth,
382 and 394, that fit their inclusion criteria and were in previous
meta-analyses [3]. Neither trial separated from placebo, and in previous
meta-analyses [4][5] had the highest levels of suicidal ideation – a
significant omission considering the focus of this study.
They included the NIMH TADS study [6] and Lilly
trials HCJE [7], X065 [8], and LYAQ[9]. LYAQ has been in no other
meta-analysis. It was a study of Lilly’s ADHD drug Strattera where the
goal was to test the safety of Strattera in cytochrome P450 2D6
poor-metabolizers, the Prozac arm primarily included to see if it
affected Strattera levels. Less than 50% were diagnosed with MDD [major depressive disorder]. The
baseline mean CDRS-R scores [43.9 and 44.4] barely beat the minimum for
inclusion in a MDD study, a third falling below their cutoff score of
36. Including this ADHD trial without identification represents a
failure of transparency as well as a fatal flaw in data selection.
In addition, there were a number of mathematical errors in the accessible calculations (...)" (4)
Til tross for alvorlige metodiske feil i metaundersøkelsen hevder Gibbons et al å ha kommet frem til at fluoxetine og venlafaxine (begge antidepressiva) ikke øker selvmordsfaren hos barn og unge. De har kommet opp med en forklaringsmodell om at depresjon og suicidalitet ikke har like mye med hverandre å gjøre hos barn som hos voksne. Så når barn begår selvmord på antidepressiva forklarer de dette med at de gjør dette til tross for antidepressivaens gunstige effekt på barnets depresjon (!). Jeg synes denne forklarinsmodellen framstår søkt:
“His [Gibbons] latest research seemed to show [min utheving] that depression and suicidal thoughts and behaviour were not as tightly linked in children as in adults, so while depression in children could be treated, their suicidal risk might remain high. There needs to be further studies by clinicians on why there seems to be [min utheving] a disassociation [between depression and suicidal thoughts and behaviour] in children”, Gibbons told The Lancet. “There could be factors for suicide other than the efficacy of an antidepressant.” (2)
Gibbons mener at black box-advarselen har gjort at færre leger skriver ut antidepressiva enn før, i frykt for å bli saksøkt når en pasient begår selvmord. Han hevder faktisk at det har vært en dramatisk reduksjon i bruken av antidepressiva i USA siden 2004; sammen med at selvmordstallene har økt. Slik jeg tolker ham formidler han at det er gunstig at leger, om selvmords-advarselen fjernes, tør å skrive ut mer antidepressiva:
"He [Gibbons] said the black box warning had seemed to change the prescribing behaviour of doctors, with fewer of them prescribing antidepressants for fear of being sued. “More than 30 000 people die a year by suicide in the US, more than in the Vietnam war or from HIV/AIDS, and it's a huge and overlooked public health issue”, he said. “Since 2004, there's been a dramatic drop in prescriptions of antidepressants and a rise in suicides, the largest increases in [US Centres for Disease Control and Prevention] monitoring, which is another piece of the evidence.”" (2)
"...which is another piece of the evidence?" Jeg forstår ikke hva slags studier Gibbons viser til når han hevder at det har vært en dramatisk nedgang i utskrivingen av antidepressiva siden 2004. De artikler jeg har lest viser tvert imot at det har vært en dramatisk økning. En undersøkelse publisert i 2011 viste at bruken av antidepressiva i USA hadde økt med 400% siden 1998 (5). Og en global oversikt publisert i The Guardian i 2013 viste at i 1998 var 11.2 millioner i USA på antidepressiva; i 2010 var tallet steget til 23.3 millioner (6). Og, som The Centers for Disease Control and Prevention (CDC) altså viser, har selvmordstallene i USA de senere år økt; etter først å ha gått ned fra 12,5 selvmord per 100.000 innbyggere i år 1990 - til 10,4 selvmord per 100.000 i år 2000, steg tallet igjen til 12,1 selvmord per 100.000 innbyggere i 2010 (7) Både antidepressiva-forbruket og selvmordsraten har med andre ord økt i USA fra rundt årtusenskiftet og frem til i dag.
Å fjerne selvmords-advarselen fra antidepressiva og bruke Gibbons et als studie som belegg er i mine øyne høyst uforsvarlig. Leder av Nordic Cochrane, Peter Gøtzsche, viser til US Food and Drug Administration og skriver at selvmordsrisikoen på antidepressiva er forhøyet helt opp til 40-år-alderen (8,9). Mange selvmord er blitt rapportert også hos ikke-deprimerte som tok antidepressiva av andre årsaker:
It
is a fact, which the FDA has demonstrated, that SSRIs increase suicidal
behaviour up to age 40, and package inserts warn about the risk of
suicide and recommend not using SSRIs in children and adolescents. Then
why do psychiatrists use them in this age group? - See more at:
http://davidhealy.org/get-real-peter-gotzsche-responds/#sthash.xAtrSQRp.dpuf
"Myte 5: Lykkepiller forårsager ikke selvmord hos børn og unge
Det sagde professor Lars Kessing i en duel med mig i ’Aftenshowet’ 15. april. Kessing indrømmede, at lykkepiller øger forekomsten af selvmordsadfærd, men afviste, at dette nødvendigvis må føre til flere selvmord, selv om det er veldokumenteret, at de to ting hænger nøje sammen.
Lundbecks direktør, Ulf Wiinberg, gik endnu videre i P1 Business 12. maj 2011, hvor han hævdede, at lykkepiller mindsker antallet af selvmord hos børn og unge.
Da han blev spurgt af journalisten, hvorfor man så advarer mod det på indlægssedlerne, svarede han, at han forventede, at indlægssedlerne ville blive ændret af myndighederne! Det bliver de naturligvis ikke, fordi det er en kendsgerning, at lykkepiller har denne virkning.
Man kender også til selvmord blandt raske, udløst af lykkepiller. Firmaerne og psykiaterne har konsekvent givet sygdommen skylden, når patienterne begår selvmord.
Det er rigtigt, at depression øger risikoen for selvmord, men lykkepiller øger den endnu mere, i hvert fald op til omkring 40-års alderen, ifølge en metaanalyse af 100.000 patienter i randomiserede forsøg, som den amerikanske sundhedsstyrelse har gennemført." (8)
Dr David Healy, psykofarmakolog, psykiater og forsker, skriver i en "editorial note" under en artikkel om selvmords-og voldsrisiko knyttet til antidepressiva, at risikoen for begge [selvmord og vold] er forhøyet på slike medisiner uavhengig av alder (10).
Det er sterke interesser der ute som kan dra økonomisk nytte av å fjerne black-box-advarselen om selvmordsrisiko fra antidepressiva. Gibbons et als studie er et meget dårlig argument for dette. Jeg mener en slik fjerning ville være uforsvarlig. Jeg mener det i stedet bør satses på mer forskning på antidepressiva og andre typer psykofarmaka knyttet til suicidalitet og selvmord for alle aldersgrupper. Denne forskningen må bestrebes å være mest mulig fri for interessekonflikter. Samtidig vil jeg klart hevde at det å være interessert i å bidra med kunnskap for å forebygge selvmord forårsaket av behandling både er et etisk og pasientsikkerhetsmessig berettiget forskningsmål.
Referanser:
1) Suicidal Thoughts and Behavior With Antidepressant Treatment
http://archpsyc.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=1151018
2) Antidepressant-suicide link in children questioned
http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736%2812%2960331-6/fulltext
3) Thanks to Robert Gibbons...
http://1boringoldman.com/index.php/2013/02/05/thanks-to-robert-gibbons/
4) http://1boringoldman.com/index.php/2012/04/15/an-anatomy-of-a-deceit-4-the-letter/
5) Use of Antidepressants on the Rise in the U.S.
http://www.webmd.com/depression/news/20111019/use-of-antidepressants-on-the-rise-in-the-us
6) Antidepressants: global trends
http://www.theguardian.com/news/2013/nov/20/mental-health-antidepressants-global-trends 7) Suicide Deaths. American Foundation for Suicide Prevention (AFSP) http://www.afsp.org/understanding-suicide/facts-and-figures
8) Psykiatri på afveje (Peter Gøtzsche)
http://politiken.dk/debat/kroniken/ECE2174657/psykiatri-paa-afveje/
9) Psychiatric drugs are doing us more harm than good (Peter Gøtzsche)
http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/apr/30/psychiatric-drugs-harm-than-good-ssri-antidepressants-benzodiazepines 10) Guilty
Guilty
http://davidhealy.org/guilty-2/
onsdag 30. april 2014
Council for Evidence Based Medisine (CEP) ønsker debatt
Council for Evidence Based Medisine (CEP) i UK har i dag, 30.april 2014, lansert publikasjonen Unrecognised Facts about Modern Psychiatric Practice for The House of Lords. CEP ønsker å starte en debatt i England om bruken av psykofarmaka. (1) I denne forbindelse har også Peter Gøtsche, som er tilknyttet CEP og som er leder av The Nordic Cochrane Institute, skrevet en artikkel for the Guardian. (2)
I Norge snakkes det mye om arbeid og psykisk helse. Forskningen som viser en økning i bruk av psykofarmaka for personer med psykisk uhelse og økt uførhet hos samme gruppe burde absolutt interessere i denne sammenheng.
I Norge snakkes det mye om arbeid og psykisk helse. Forskningen som viser en økning i bruk av psykofarmaka for personer med psykisk uhelse og økt uførhet hos samme gruppe burde absolutt interessere i denne sammenheng.
"While there has been a 24% drop in claimants for physical health conditions the data indicates that the current paradigm of psychiatric care, which centres on drug treatments, isn’t enabling people to get back to work. Furthermore, there is growing evidence that the increasing long-term use of psychiatric drugs may itself be contributing to the problem. This striking increase in mental health disability is mirrored in other developed nations, and the rises predate the recent financial crisis. For example in the US it has been calculated that there were around 4 million mentally ill recipients of disability payments in 2007, up from 1.25 million in 1987. Similar increases have been identified in other countries." (1)
Referanser:
1) Council for Evidence-based Psychiatry launches today with data showing dramatic rise in mental health disability
http://cepuk.org/2014/04/30/council-evidence-based-psychiatry-launches-today-data-showing-dramatic-rise-mental-health-disability/
2) Psychiatric drugs are doing us more harm than good
http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/apr/30/psychiatric-drugs-harm-than-good-ssri-antidepressants-benzodiazepines
torsdag 24. april 2014
Noen tanker om brukerorientert, hjelpende hjelp
Jeg
mener det er svært viktig at brukere i psykisk helsevern har mulighet til å ta informerte valg. Hva slags
type psykisk helse-forskning fører til god kunnskap om brukerorientert, hjelpende
hjelp? Det tror jeg ikke det er noen fasit på – alt fra svære RCT-studier til
små kasus-studier kan ha sin viktige funksjon - når kunnskapen får leve side om
side, vel å merke. Men jeg mener uansett det er viktig med mye forskning som forholder seg
åpen, spørrende og fleksibel overfor enkeltindividet og der bl.a kontekst, mening,
livskvalitet og ressurser gis fokus. Og menneskerettigheter må _alltid_stå helt
sentralt – da basert på det forholdningssettet som CRPD (FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med nedsatte funksjonsevner) representerer.
Jeg tenker det må ligge et forskningssyn i bunnen som anerkjenner at ulike personer med samme diagnose kan ha nytte av ulike metoder. Det er viktig for meg å formidle at for mange brukere fungerer ikke gitte indikasjoner på behandlingseffekt som faktisk hjelp. Dette er det så mange eksempler på innen brukerfeltet at det er rett og slett noe som fagfeltet må begynne å ta mye mer på alvor og ta konsekvensene av. Kriteriene som er anvendt for problemsammenstilling og behandlingseffekt i forskning og retningslinjer stemmer ikke nødvendigvis med den faktiske virkeligheten og hjelpebehovene til brukeren. Det er så fort gjort å se seg u-seende pga visse symptomer og visse «tegn på bedring» - som kanskje slettes ikke handler om bedring for den personen en har foran seg – kanskje til og med tvert imot. Det er meget skummelt når forskningen, retningslinjene og hjelpeapparatet ikke forholder seg til dette.
Mennesket er komplekst. Hvert menneske, hver bakgrunnshistorie, hver kontekst et menneske lever innunder er unik. Og veiene til bedring er svært varierende (bare kikk innom Erfaringsnettverket på Facebook f.eks). Individet, med dets hjelpepreferanser må tas mye mer hensyn til i psykisk helsevern framover enn slik det fungerer i dag. Ja, å kategorisere, å sette navn på er helt klart viktig å nyttig–både som forsker, hjelper og også for mange brukere. Det finnes selvsagt gjenkjennelige mønstre – heldigvis, vil jeg si. Det er bare at en må ikke miste gangsynet pga den blomstrete tapeten. For der stod det plutselig en porselensvase. Og der dukket det opp en katt. Og plutselig har en gått gjennom en dør, og en befinner seg i et helt annet rom.
Jeg tenker det må ligge et forskningssyn i bunnen som anerkjenner at ulike personer med samme diagnose kan ha nytte av ulike metoder. Det er viktig for meg å formidle at for mange brukere fungerer ikke gitte indikasjoner på behandlingseffekt som faktisk hjelp. Dette er det så mange eksempler på innen brukerfeltet at det er rett og slett noe som fagfeltet må begynne å ta mye mer på alvor og ta konsekvensene av. Kriteriene som er anvendt for problemsammenstilling og behandlingseffekt i forskning og retningslinjer stemmer ikke nødvendigvis med den faktiske virkeligheten og hjelpebehovene til brukeren. Det er så fort gjort å se seg u-seende pga visse symptomer og visse «tegn på bedring» - som kanskje slettes ikke handler om bedring for den personen en har foran seg – kanskje til og med tvert imot. Det er meget skummelt når forskningen, retningslinjene og hjelpeapparatet ikke forholder seg til dette.
Mennesket er komplekst. Hvert menneske, hver bakgrunnshistorie, hver kontekst et menneske lever innunder er unik. Og veiene til bedring er svært varierende (bare kikk innom Erfaringsnettverket på Facebook f.eks). Individet, med dets hjelpepreferanser må tas mye mer hensyn til i psykisk helsevern framover enn slik det fungerer i dag. Ja, å kategorisere, å sette navn på er helt klart viktig å nyttig–både som forsker, hjelper og også for mange brukere. Det finnes selvsagt gjenkjennelige mønstre – heldigvis, vil jeg si. Det er bare at en må ikke miste gangsynet pga den blomstrete tapeten. For der stod det plutselig en porselensvase. Og der dukket det opp en katt. Og plutselig har en gått gjennom en dør, og en befinner seg i et helt annet rom.
onsdag 9. april 2014
Psykologforeningen og menneskerettigheter
Psykologforeningen skal nå delta i en høring i Geneve vedr Norge og menneskerettigheter, og skal blant annet komme inn på temaet tvang i psykiatrien. Men det er en sterk inkonsekvens her. På den ene side tar da PF offisielt rollen som en forening som er meget opptatt av menneskerettigheter og tvang. Samtidig forsvarer foreningen paradoksalt nok psykisk helsevernloven, som kolliderer med menneskerettighetene og FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. Min kommentar på Psykologforeningens Facebook-side: "Jeg synes det er på tide at Psykologforeningen tar et oppgjør med seg selv. Offisielt forsvarer foreningen fortsatt den diskriminerende psykisk helsevernloven som tilrettelegger for tortur og andre menneskerettsbrudd, og som strider mot FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. #CRPD " Kanskje er gode endringer på gang i foreningen, men denne representasjonen under Geneve-høringen blir foreløpig å tale med to tunger.
http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Spoerres-om-tvang-av-FNs-menneskerettighetsraad
http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Spoerres-om-tvang-av-FNs-menneskerettighetsraad
torsdag 2. januar 2014
Flått-debatt og ME-debatt i lys av psykisk helsevern
Jeg kobler både borreliose-debatten og ME-debatten til andre
problemstillinger og debatter vedr psykisk helsevern. Jeg vil her forsøke å formidle noen av
grunnene til at jeg gjør det.
ME-debatten er, i likhet med borrelia-debatten, en debatt der dette med psyke og soma blir veldig eksplisitt formulert. Kanskje dels fordi en mangler begreper, og dels fordi en vet hva som møter en om en havner i psykisk helsevern. For mange i både flått-debatten og ME-debatten er det viktig å få frem at deres sykdom er fysisk, ikke psykisk. Jeg hadde selv et utmattelses-syndrom et par år av mitt liv som etter hvert ble løst diagnostisert som ME. Det var vanskelig å bli hørt på at utmattelsessyndromet var noe «eget», noe som ikke kun var relatert til min allerede etablerte psyk-diagnose. Jeg vet ikke om jeg faktisk hadde ME, men jeg mener fortsatt at det var noe «eget» - kanskje indirekte knyttet til andre aspekter, men like fullt noe «eget».
Cartesianismen er fortsatt i stor grad rådende innen psykisk helsevern – og innen helsefeltet generelt. En snakker ofte om «psyke» og «soma» som om det skulle være to ulike entiteter. Jeg er opptatt av at mennesket ikke bør splittes opp begrepsmessig på slike kunstige måter – og synes blant annet at legen Henrik Vogt, som har skrevet mye om epigenetikk, bidrar med interessante perspektiver i denne sammenheng. Jeg antar at det kan ta sin tid før evt nye fagbegreper og -diskurser etableres som utrykker menneskets ikke-dualistiske og kontekstuelle virkelighet på bedre måter. Men om dette skjer, tror - håper jeg, at det kan gjøre en stor positiv forskjell for hvordan helserelaterte problemer forskes på.
Hvorfor har en latt «psykisk helsevern» få bli en slags logikk og verden for seg; der barn som i utgangspunktet er motorisk urolige pga mishandling i hjemmet risikerer å bli møtt med ignorans på dette og avspist med en ADHD-diagnose og Ritalin – mens mishandlingen får fortsette; der noen som har depresjon pga en betennelse i kroppen eller altså kanskje en kronisk borreliainfeksjon risikerer å bli utsatt for irrelevant behandling og bagatellisert på at problemene er relatert til noe annet. Slik jeg ser det er retningslinjene innen psykisk helsevern i stor grad avsondret/blokkert fra å ta inn over seg det brede feltet av potensiell etiologi.
Ett viktig aspekt er feil-/behandlingsspørsmål. Hva om person X ,som havnet i psykisk
helsevern fordi vedkommende hadde en depresjon, faktisk hadde en flåttsykdom som
forårsaket denne depresjonen. I psykisk helsevern ville vedkommende kanskje fått
kognitiv terapi og/eller antidepressiva for depresjonen. Det er vel ikke så sannsynlig
at borrelia-infeksjonen ville forsvinne med en slik behandling, uavhengig av om
depresjonen lettet eller ei. Realiteten av kronisk borreliose og kontroversene
rundt behandling debatteres med høy temperatur i Norge nå. Jeg vet ikke hva som er sannheten om kronisk borreliose,
men jeg håper det blir bevilget mer til forskning på dette fremover. Jeg ser at mange
syke lider og ikke får hjelp eller at de opplever å få behandling som ikke
hjelper dem.
Av de mange som oppsøker helsevesenet med såkalt uspesifikke
helseplager, får mange en psykiatrisk diagnose.
Og det kan godt hende at de fyller kriteriene for dette , men sannsynligheten
er absolutt tilstede for at om de havner i psykisk helsevern er retningslinjene
som bemøter dem ikke samkjørt med deres reelle og komplette behandlingsbehov. «Da
over 100 allmennleger skulle diagnostisere pasienter med uspesifikke
helseplager, fikk pasientene opptil 31 diagnoser», står det i en artikkel i
Dagens Medisin («Pasient fikk 31 diagnoser», Dagens Medisin 3.jan, 2013). ME-debatten er, i likhet med borrelia-debatten, en debatt der dette med psyke og soma blir veldig eksplisitt formulert. Kanskje dels fordi en mangler begreper, og dels fordi en vet hva som møter en om en havner i psykisk helsevern. For mange i både flått-debatten og ME-debatten er det viktig å få frem at deres sykdom er fysisk, ikke psykisk. Jeg hadde selv et utmattelses-syndrom et par år av mitt liv som etter hvert ble løst diagnostisert som ME. Det var vanskelig å bli hørt på at utmattelsessyndromet var noe «eget», noe som ikke kun var relatert til min allerede etablerte psyk-diagnose. Jeg vet ikke om jeg faktisk hadde ME, men jeg mener fortsatt at det var noe «eget» - kanskje indirekte knyttet til andre aspekter, men like fullt noe «eget».
Cartesianismen er fortsatt i stor grad rådende innen psykisk helsevern – og innen helsefeltet generelt. En snakker ofte om «psyke» og «soma» som om det skulle være to ulike entiteter. Jeg er opptatt av at mennesket ikke bør splittes opp begrepsmessig på slike kunstige måter – og synes blant annet at legen Henrik Vogt, som har skrevet mye om epigenetikk, bidrar med interessante perspektiver i denne sammenheng. Jeg antar at det kan ta sin tid før evt nye fagbegreper og -diskurser etableres som utrykker menneskets ikke-dualistiske og kontekstuelle virkelighet på bedre måter. Men om dette skjer, tror - håper jeg, at det kan gjøre en stor positiv forskjell for hvordan helserelaterte problemer forskes på.
Hvorfor har en latt «psykisk helsevern» få bli en slags logikk og verden for seg; der barn som i utgangspunktet er motorisk urolige pga mishandling i hjemmet risikerer å bli møtt med ignorans på dette og avspist med en ADHD-diagnose og Ritalin – mens mishandlingen får fortsette; der noen som har depresjon pga en betennelse i kroppen eller altså kanskje en kronisk borreliainfeksjon risikerer å bli utsatt for irrelevant behandling og bagatellisert på at problemene er relatert til noe annet. Slik jeg ser det er retningslinjene innen psykisk helsevern i stor grad avsondret/blokkert fra å ta inn over seg det brede feltet av potensiell etiologi.
Jeg lengter etter vidsyn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)