Noen tanker om brukerorientert, hjelpende hjelp

Jeg mener det er svært viktig at brukere i psykisk helsevern har mulighet til å ta informerte valg. Hva slags type psykisk helse-forskning fører til god kunnskap om brukerorientert, hjelpende hjelp? Det tror jeg ikke det er noen fasit på – alt fra svære RCT-studier til små kasus-studier kan ha sin viktige funksjon - når kunnskapen får leve side om side, vel å merke. Men jeg mener uansett det er viktig med mye forskning som forholder seg åpen, spørrende og fleksibel overfor enkeltindividet og der bl.a kontekst, mening, livskvalitet og ressurser gis fokus. Og menneskerettigheter må _alltid_stå helt sentralt – da basert på det forholdningssettet som CRPD (FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med nedsatte funksjonsevner) representerer.

Jeg tenker det må ligge et forskningssyn i bunnen som anerkjenner at ulike personer med samme diagnose kan ha nytte av ulike metoder. Det er viktig for meg å formidle at for mange brukere fungerer ikke gitte indikasjoner på behandlingseffekt som faktisk hjelp. Dette er det så mange eksempler på innen brukerfeltet at det er rett og slett noe som fagfeltet må begynne å ta mye mer på alvor og ta konsekvensene av. Kriteriene som er anvendt for problemsammenstilling og behandlingseffekt i forskning og  retningslinjer stemmer ikke nødvendigvis med den faktiske virkeligheten og hjelpebehovene til brukeren. Det er så fort gjort å se seg u-seende pga visse symptomer og visse «tegn på bedring» - som kanskje slettes ikke handler om bedring for den personen en har foran seg – kanskje til og med tvert imot. Det er meget skummelt når forskningen, retningslinjene og hjelpeapparatet ikke forholder seg til dette.

Mennesket er komplekst. Hvert menneske, hver bakgrunnshistorie, hver kontekst et menneske lever innunder er unik. Og veiene til bedring er svært varierende (bare kikk innom Erfaringsnettverket på Facebook f.eks). Individet, med dets hjelpepreferanser må tas mye mer hensyn til i psykisk helsevern framover enn slik det fungerer i dag. Ja, å kategorisere, å sette navn på er helt klart viktig å nyttig–både som forsker, hjelper og også for mange brukere. Det finnes selvsagt gjenkjennelige mønstre – heldigvis, vil jeg si. Det er bare at en må ikke miste gangsynet pga den blomstrete tapeten. For der stod det plutselig en porselensvase. Og der dukket det opp en katt. Og plutselig har en gått gjennom en dør, og en befinner seg i et helt annet rom.