Council for Evidence Based Medisine (CEP) ønsker debatt

Council for Evidence Based Medisine (CEP) i UK har i dag, 30.april 2014, lansert publikasjonen Unrecognised Facts about Modern Psychiatric Practice for The House of Lords. CEP ønsker å starte en debatt i England om bruken av psykofarmaka. (1) I denne forbindelse har også Peter Gøtsche, som er tilknyttet CEP og som er leder av The Nordic Cochrane Institute, skrevet en artikkel for the Guardian. (2) 

I Norge snakkes det mye om arbeid og psykisk helse. Forskningen som viser en økning i bruk av psykofarmaka for personer med psykisk uhelse og økt uførhet hos samme gruppe burde absolutt interessere i denne sammenheng.  

 

"While there has been a 24% drop in claimants for physical health conditions the data indicates that the current paradigm of psychiatric care, which centres on drug treatments, isn’t enabling people to get back to work. Furthermore, there is growing evidence that the increasing long-term use of psychiatric drugs may itself be contributing to the problem. This striking increase in mental health disability is mirrored in other developed nations, and the rises predate the recent financial crisis. For example in the US it has been calculated that there were around 4 million mentally ill recipients of disability payments in 2007, up from 1.25 million in 1987. Similar increases have been identified in other countries." (1)

 

Referanser:

 

1) Council for Evidence-based Psychiatry launches today with data showing dramatic rise in mental health disability 

http://cepuk.org/2014/04/30/council-evidence-based-psychiatry-launches-today-data-showing-dramatic-rise-mental-health-disability/

 

2) Psychiatric drugs are doing us more harm than good

http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/apr/30/psychiatric-drugs-harm-than-good-ssri-antidepressants-benzodiazepines

Noen tanker om brukerorientert, hjelpende hjelp

Jeg mener det er svært viktig at brukere i psykisk helsevern har mulighet til å ta informerte valg. Hva slags type psykisk helse-forskning fører til god kunnskap om brukerorientert, hjelpende hjelp? Det tror jeg ikke det er noen fasit på – alt fra svære RCT-studier til små kasus-studier kan ha sin viktige funksjon - når kunnskapen får leve side om side, vel å merke. Men jeg mener uansett det er viktig med mye forskning som forholder seg åpen, spørrende og fleksibel overfor enkeltindividet og der bl.a kontekst, mening, livskvalitet og ressurser gis fokus. Og menneskerettigheter må _alltid_stå helt sentralt – da basert på det forholdningssettet som CRPD (FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med nedsatte funksjonsevner) representerer.

Jeg tenker det må ligge et forskningssyn i bunnen som anerkjenner at ulike personer med samme diagnose kan ha nytte av ulike metoder. Det er viktig for meg å formidle at for mange brukere fungerer ikke gitte indikasjoner på behandlingseffekt som faktisk hjelp. Dette er det så mange eksempler på innen brukerfeltet at det er rett og slett noe som fagfeltet må begynne å ta mye mer på alvor og ta konsekvensene av. Kriteriene som er anvendt for problemsammenstilling og behandlingseffekt i forskning og  retningslinjer stemmer ikke nødvendigvis med den faktiske virkeligheten og hjelpebehovene til brukeren. Det er så fort gjort å se seg u-seende pga visse symptomer og visse «tegn på bedring» - som kanskje slettes ikke handler om bedring for den personen en har foran seg – kanskje til og med tvert imot. Det er meget skummelt når forskningen, retningslinjene og hjelpeapparatet ikke forholder seg til dette.

Mennesket er komplekst. Hvert menneske, hver bakgrunnshistorie, hver kontekst et menneske lever innunder er unik. Og veiene til bedring er svært varierende (bare kikk innom Erfaringsnettverket på Facebook f.eks). Individet, med dets hjelpepreferanser må tas mye mer hensyn til i psykisk helsevern framover enn slik det fungerer i dag. Ja, å kategorisere, å sette navn på er helt klart viktig å nyttig–både som forsker, hjelper og også for mange brukere. Det finnes selvsagt gjenkjennelige mønstre – heldigvis, vil jeg si. Det er bare at en må ikke miste gangsynet pga den blomstrete tapeten. For der stod det plutselig en porselensvase. Og der dukket det opp en katt. Og plutselig har en gått gjennom en dør, og en befinner seg i et helt annet rom.

Psykologforeningen og menneskerettigheter

Psykologforeningen skal nå delta i en høring i Geneve vedr Norge og menneskerettigheter, og skal blant annet komme inn på temaet tvang i psykiatrien. Men det er en sterk inkonsekvens her. På den ene side tar da PF offisielt rollen som en forening som er meget opptatt av menneskerettigheter og tvang. Samtidig forsvarer foreningen paradoksalt nok psykisk helsevernloven, som kolliderer med menneskerettighetene og FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. Min kommentar på Psykologforeningens Facebook-side: "Jeg synes det er på tide at Psykologforeningen tar et oppgjør med seg selv. Offisielt forsvarer foreningen fortsatt den diskriminerende psykisk helsevernloven som tilrettelegger for tortur og andre menneskerettsbrudd, og som strider mot FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser.‪‎ #CRPD " Kanskje er gode endringer på gang i foreningen, men denne representasjonen under Geneve-høringen blir foreløpig å tale med to tunger. 

http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Spoerres-om-tvang-av-FNs-menneskerettighetsraad