The Emperor’s New Human Rights

- on CRPD and forced psychiatric treatment in Norway

(English translation)

For people with serious mental problems, the same juridical rights do not apply as to the majority of the population.  The Norwegian mental health service law overruns some of the most basic human rights, like freedom from torture, inhumane and degrading treatment and potentially the right to life. Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD) was recently ratified in Norway; this convention is meant to assure non-discrimination of the human rights of people with disabilities, which includes people with mental health problems (4).

Forced psychiatric treatment has been defined as torture by UN’s torture committee, which asks for it to be banned (1). But this request has far from been taken consequences of yet. Even if many users have absolutely no experience with forced treatment helping them; on the contrary reporting about damage and re-/traumatisation as outcomes, this practice still gets to continue with referance to the law. Even if other users may say they were helped by forced treatment, the mental health service law is in itself discriminating and does not function protective for the group as a whole. I ask that this issue is taken seriously – now.

Most people exposed to psychiatric force in Norway are neither of danger to themselves or others – they are on force through the so called `treatment criteria`. This criteria allows for a doctor to make the assumption that force/ forced drugging is necessary so that the person in distress will not get "worse", or that the outlooks for recovery will be reduced if force is not applied. The recovery rates for people with psychosis/schizophrenia have shown to be much higher though with treatment alternatives like Open Dialogue in Finland, where only 1/3 were on antipsychotics and where the approaches where humane and individually flexible(2). There is a study recently published with results saying that the long term recovery rate for people with psychosis doubled with reduction or discontinuation of antipsychotics (3). 

In my opinion, antipsychotics must only be given on a voluntary basis and with very well informed consent. The doctors should be aware of the problems with unethics and publication bias within drug research and inform the person considering taking meds that it is usually only the studies with best results that are published. All kinds of side effects should be communicated, lethal ones included. It is well known that antipsychotics can cause suicide through side effects like akathisia and intense depression.  Diabetes and cardiac disease are other types of side effects that also can cause death. The brain damage tardive dyskinesia is an example of other very serious side effects of antipsychotic medication. Forced drugging with antipsychotics is an extremely invasive and personality changing treatment method. One can not predict who with psychosis/schizophrenia will actually have a positive treatment outcome on antipsychotics; according to newer research, many would have increased chances of recovery without. When the drugs then are given with force based on a traditional, general assumption about the "necessity" of APs for anyone with psychosis, one can easily imagine that those ending up with more harm than benefit from the treatment will be a significant number.

The protesting against forced psychiatric drugging is an international phenomenon. Who in Norway listen to these protests? Norway can be said to have a self image of being a human rights oriented country, which in many ways is the reality. But this societal habit belief is at the same time difficult to relate to when one has experienced that these rights did not apply when one was vulnerable and in need of extra protection. In my view, every day that passes with the present mental health service law is expressing a distain for the human rights of some of the most vulnerable in our society. I ask that there will very soon be taken juridical consequences of the Norwegian ratification of CRPD.

Anne Grethe Teien,
Norway

 

 

References:

1)            http://www.madinamerica.com/2013/03/u-n-rapporteur-on-torture-calls-for-ban-on-forced-treatment/

2)            http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.Ub7pUqc4XIU
3)            http://www.madinamerica.com/2013/07/antipsychotic-reductiondiscontinuation-produces-higher-long-term-recovery/
4)     http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/ConventionRightsPersonsWithDisabilities.aspx

Noen tanker og følelser vedr å stå fram med egenerfaringer med tvangsovergrep og å forsøke å få fokus på tvang i psykiatrien

- en revidert versjon av et innspill jeg skrev på Erfaringsnettverket på Facebook


Angående tvangsmedisinering med antipsykotika: Jeg opplever at jeg er i en slags kronisk rettssak der jeg stadig må forsøke å bevise at de typer overgrep jeg og så tragisk mange andre er blitt utsatt for i psykiatrien faktisk er overgrep. Samfunnet som helhet oppfatter ikke det jeg ble utsatt for - som gjorde at jeg kunne vært død i dag - for overgrep, men kaller det i stedet for "behandling" og "nødvendig helsehjelp". Jeg opplever at det å stå fram med et traume som ikke samfunnsanerkjennes som traume men eufemisk nok kalles for "hjelp" er svært utfordrende, dels retraumatiserende. Håper på snarlig bevissthetsendring der ute. Og at offentligheten en dag, helst om ikke lenge, vil gi bekreftelse på: dette var uakseptable menneskerettsovergrep.

Tvangsbehandling: En allment akseptert praksis som er verken menneskerettslig eller vitenskapelig forsvarbar - og vi som påpeker uretten møter ofte en slags unnvikende uenighet. Det er til å bli gal av.

Angående begrepet 'samtykkekompetanse': "Manglende samtykkekompetanse er når pasienten på grunn av sykdom ikke har evne til å forstå hva den takker nei til." (Helsedirektoratet /Helsetilsynet / Lovdata - via Aftenposten)
Å lese slike formuleringer blir så grelt, så grelt når en vet en hele tiden forstod hva slags nedbrytende behandling en "takket nei til".

Alle trådene ligger ute. En vet om skadelige og dødelige bivirkninger av antipsykotika pluss at det innen legemiddelforskning er vanlig at ca 50% av studiene aldri publiseres og at disse som regel er de studiene med dårligere resultat; en vet at det ikke kan dokumenteres at tvang hjelper men derimot at mange traumatiseres; en vet at tvangsbehandling er ansett som tortur av FNs torturkomite og at ratifiseringen av CRPD minner om at norsk tvangslovverk ikke er i tråd med menneskerettighetene; en har ny forskning vedr antipsykotika som tilsier at langtidsutsiktene for god recovery, som innbefatter funksjonell - ikke kun symptomatisk - recovery, øker dramatisk uten antipsykotika eller med svært lav dose.  Likevel henger alle disse trådene fortsatt løst rundt i samfunnet - når vil de knyttes sammen og de nødvendige lovendringer gjøres. Hva venter en på.

------

Fikk flere tilbakemeldinger på mine innspill som gjorde at jeg også skrev:

Ja, jeg er mye deltagende i debatten; tematikken engasjerer meg veldig, og jeg merker at jeg har ting å tilføre. Enig: bra å koble seg helt ut av den ved behov. Det er alltid noen der ute som holder stafettpinnen i gang - det ser en jo; nye artikler kommer ut, nye erkjennelser skjer. Ja, for mange er dette  nok rett ut fjernt, en har ikke noe forhold til det. Og da er det vel vanetenkningen som får gjelde; at når det ble tvang tenker en at det var nok fordi det var "nødvending". Ser også noen som mener det er for lite tvang i psykiatrien i Norge (?!) men da melder jeg meg nesten ut. Menneskerettstematikken blir vel da også rimelig fjern. Og når jeg trekker menneskerettsfokuset frem på Twitter blir det ofte lite respons. Flere uttrykker også at de synes debatten er så komplisert at de ikke ønsker gå inn på den på Twitter. Men jeg tenker; når og hvor gås den overhodet inn på i det offentlige rom? Det er mye komplisert som tas opp på Twitter. Så selv får jeg da bare en meropplevelse av Samfunnets unngåelsesstrategi. Uansett, ja, jeg ser at det går langsomt fremover. Jeg er ikke direkte pessimistisk. Men helt klart, det har sin pris å delta i denne debatten når en selv sliter med traumer fra psykiatrien. Å ikke bli møtt på traumer er i seg selv vanskelig.

Cognitive behaviour therapy without antipsychotics

Professor Tony Morrison gives his keynote speaker presentation, titled "Cognitive behaviour therapy without antipsychotics: Is it effective acorss the continuum of psychotic disorders?".

The British Psychological Society's Division of Clinical Psychology Annual Conference 2012 took place from 5 - 7 December at the University of Oxford.

Further information on the conference can be found at: www.bps.org.uk/dcp2012



http://www.youtube.com/watch?v=CFudCx868uw

Recovery fra schizofreni uten medisiner


"Contrary to this widespread myth about schizophrenia, the research is quite robust in showing us that not only is full medication-free recovery from schizophrenia possible, it’s surprisingly common, and is actually the most common outcome in many situations—such as in many of the poorest countries of the world, such as India, Columbia, and Nigeria, and as the result of certain psychosocial interventions, such as the Open Dialogue Approach used in Lapland, Finland." 


http://brainblogger.com/2012/05/29/full-recovery-from-schizophrenia/

Helseminister Jonas Gahr Støre skrev på Twitter, 4.november 2012 "(...) jeg vel gjerne lytte til råd, om psykisk helse og andre erfaringer! Send mail eller brev eller link!"

Her er hans side med mailadresse på regjeringen.no:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dep/helse--og-omsorgsminister--jonas-gahr-st.html?id=699546

Fra kronikken "Kampen om kunnskapen" av Tor-Johan Ekeland. Kilde: Morgenbladet papirutg 14. - 20. juni. Nr 23. 2013.

 

 

 

 

 

Menneskerettighetenes nye klær

 

For mennesker med alvorlige psykiske lidelser gjelder ikke de samme rettighetene som for majoriteten av befolkningen. Får en det svært vanskelig psykisk gjelder Psykisk helsevernloven, et lovverk som overkjører noen av ens mest grunnleggende menneskerettigheter – som frihet fra tortur og inhuman behandling - og i en god del tilfeller dessverre også retten til liv.  CRPD ble nylig ratifisert i Norge – dette lovverket skal sikre menneskerettighetene til mennesker med nedsatte funksjonsevner, som innbefatter mennesker med psykiske lidelser. Tvangsbehandling er av FNs torturkomite erklært som tortur -  og det oppfordres derfor til at dette forbys (1). Men denne oppfordringen er langt ifra tatt til følge enda. Idet en i Norge får det ekstra dårlig psykisk legger den diskriminerende særloven Psykisk helsevernloven til rette for mulighetene til tvangsbehandling . Selv om mange overhodet ikke opplever at tvangsbehandlingen hjelper dem,  tvert imot blir de skadet og traumatisert av den, får dette fortsatt lov til å fortsette som en overgripende ordning overfor noen av samfunnets mest sårbare.  Dette er en dyp urett som begås, og jeg vil at dette skal tas på alvor – nå.

Med tanke på at de medisinene som gis med tvang i seg selv kan korte ned menneskers liv med dramatisk mange år og at mange får bivirkninger som stiller seg i veien for mulighetene til bedring, er det i mine øyne helt utrolig at dette lovverket og denne praksisen fortsatt får gjelde. Behandlingskriteriet kan ikke forsvares vitenskapelig, og det har vist seg at recoveryraten blant mennesker med psykose har vært langt over snitt i behandlingsopplegg som Open Dialogue i Finland der bare 1/3 gikk på antipsykotika (2) . Antipsykotika må bare gis på 100% frivillig basis og med særs godt informert samtykke, mener jeg. Legene bør være godt opplyst om problemene rundt uetikk og publikasjonsbias innen legemiddelforskning og informere om at det stort sett bare er kliniske studier med best utfall som publiseres.  Alle slags typer kjente bivirkninger bør informeres om , inkudert dødelige. Det er godt kjent at antipsykotika kan medføre selvmord via bivirkninger som akatisi, intens nedstemthet og suicidalitet; somatiske bivirkninger som hjerte-/karlidelser, kraftig vektøkning  og  diabetes kan også medføre død. Hjerneskade som tardiv dyskinesi er en av mange andre høyst alvorlige bivirkninger. Tvangsmedisinering med antipsykotika er en ekstremt inngripende, personlighetsendrende behandlingsmetode . Og ingen kan forutsi  hvem blant dem med psykoselidelser som faktisk vil oppleve å få det på noen måte bedre på disse medisinene. Med tanke på at svært mange som opplever psykoser har blitt utsatt for tidlige traumer, som seksuelle overgrep og mobbing - kunne ikke dette være en ide å finne gode metoder til å hjelpe dem med - i stedet for å utsette dem for ytterligere traumer via inhuman tvangsbehandling som baserer seg på en biomedisinsk forståelsesmodell? Mennesker over hele verden protesterer mot  at noen skal behandles med antipsykotika mot sin vilje, pga de har opplevd at behandlingen har ødelagt livene til dem selv eller deres nærmeste.  Hvem i vårt land lytter til disse protestene? Det er svært vanskelig å stadig høre om hvor menneskerettighetsorientert land Norge er når en selv har erfart at disse menneskerettighetene ikke gjaldt for en når en virkelig kunne trengt ekstra beskyttelse. Jeg mener at hver dag som går med dagens tvangslovverk er et hån mot menneskerettighetene til noen av de mest sårbare i vårt samfunn.  Jeg ber om at det snarlig tas juridiske konsekvenser av den nylige ratifiseringen av CRPD, slik at mennesker med alvorlige psykiske lidelser også får ta likeverdig del i menneskerettighetene.

Referanser: 

1)      http://www.madinamerica.com/2013/03/u-n-rapporteur-on-torture-calls-for-ban-on-forced-treatment/
2) http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819#.Ub7pUqc4XIU