Kommentar til "Are Psychiatrists Playing God?" av Peter Breggin

Jeg leste et innlegg av Peter Breggin som heter "Are Psychiatrists Playing God?" Innlegget kan leses her: http://www.madinamerica.com/2016/05/psychiatrists-playing-god/ Innlegget vakte mange tanker og reaksjoner i meg, og jeg skrev en lang kommentar på Erfaringsnettverket (Facebook). Her er den:

For meg var tvangs"behandling" i seg selv en form for langsom, _påtvungen_ eutanasi som jeg overlevde mot alle odds. Jeg vil ellers si at Nederland og Belgia ikke er veldig langt unna, og debatten om aktiv dødshjelp er også på agendaen i Norge. Når en åpner opp for aktiv dødshjelp, som  kanskje _kan_ være berettiget i noen ytterst sjeldne tilfeller*, er faren "the slippery slope". Jeg mener de har falt utfor den bakken i disse landene - og at det sannsynligvis kan komme til å eskalere ytterligere. Med hvilken rett, _med hvilken rett_ stiller Psykiatrien, en høyst vaklevoren og kritikkverdig "vitenskap", seg overfor et menneske som har fått den ene eller annen på ingen måte valide psykiatriske diagnosen og sier: "Du har en uhelbredelig sykdom, du kommer til å være syk livet ut"? Det var et retorisk spørsmål fra min side. Jeg mener helt klart: Med ingen rett. En slik påstand har ikke vitenskapelig belegg, og det kan påføre en person som der og da har det forferdelig smertefullt til å tenke: dette kommer aldri til å gå over. Det har vist seg gang på gang på gang at Psykiatrien har tatt- og gjort så grunnleggende feil at redningen var å komme seg ut av dens forståelses-og handlingshorisont. - Og ja, andre har blitt hjulpet. - På den ene side kan altså Psykiatrien påtvinge "behandling" som kan få fatale iatrogene utslag og kalle det nødvendig helsehjelp, på den annen side er det altså kommet dit hen i Nederland og Belgia, at en del mennesker med psykiske lidelser kan be om aktiv dødshjelp - og få det- bl.a med den betingelse at de anses å være behandlingsresistente / uhelbredelige. Jeg synes dette er meget skremmende. Andre vil kanskje trekke inn rettighetsperspektivet og spørre hvorfor skal ikke enhver borger også ha retten til eutanasi- det er ingen forbrytelse å ta sitt eget liv - og eutanasi er en mer "human" måte. Jeg kommer nok aldri til å bli en pådriver for aktiv dødshjelp, så der skilles våre veier i stor grad ad mht debatt-premissene, selv om de gir logisk mening. Jeg får ikke skrevet alt jeg kunne si om denne tematikken her, min kommentar har allerede blitt veldig lang. Men mitt poeng er uansett her at de lovmessige kriteriene som brukes mht psykiske lidelser og eutanasi i Belgia og Nederland er basert på falske antagelser. Innen recoverytankegangen trekker en inn viktigheten av håp. Psykiatrien er kjent for å ha fratatt mange - nettopp - håp. Dette med håp er ikke noe en kan dytte på et menneske som en slags gavepakke, det er noe som, tross tilsynelatende håpløse omstendigheter, kan oppstå i personen selv når betingelsene endrer seg, når NOE endrer seg. Dette noe kan være at en møter et menneske som betyr en forskjell, noen som bryr seg, noen som ser og forstår. Og det kan være veldig mye annet. Hjelp som hjelper - det har blitt et slags mantra for meg. Og fasiten på hva som er hjelp som hjelper, den sitter ikke Psykiatrien inne med. Dører kan åpne seg, litt for litt, eller plutselig, når en som sliter psykisk møtes utfra hvem nettopp dette enkeltmennesket er, og hva nettopp dette mennesket formidler at det behøver. Der har psykisk helsevern fortsatt mye å lære. Jeg er motstander av både tvangs"behandling" og eutanasi i møte med mennesker som sliter psykisk. #hjelpsomhjelper

*Hva slags tilfeller har jeg ingen klare formeninger om. Jeg er generelt meget kritisk til aktiv dødshjelp.

Lesning:
Euthanasia for 'Untreatable' Mental Illness: New Data. Medscape Medical News, February 10, 2016
http://www.medscape.com/viewarticle/858786