søndag 14. april 2013


Psykiatriske diagnoser og behandling


Mange liker ikke at vi har et diagnosesystem for psykiske lidelser. Det kan være ulike grunner til dette, blant annet erfaringer med feildiagnostisering og feilbehandling. En kan også ha et negativt syn på psykdiagnoser i seg selv fordi en tenker på dem som kunstige og stigmatiserende. Jeg kan følge argumentene og jeg forstår hvor feil det kan bli. Jeg har selv blitt feilbehandlet, og behandlingen jeg fikk var på klassisk, misforstått vis relatert til diagnosen. Jeg tenker uansett noe annerledes om dette.  Rent pragmatisk tenker jeg at det er praktisk og nødvendig med navn og begreper - også i helsevesenet. Og skal en fjerne ett navn, trengs det likevel å erstattes med ett eller flere andre.

Jeg ser ikke at de fordommene mot psykiske lidelser som finnes der ute vil bli borte bare ved å fjerne noen ord. Det er de grunnleggende holdningene som er avgjørende, og de kan påvirkes konstruktivt på mange måter – av foresatte, i skolen, via media etc. Hver gang mennesker behandles som selvsagt medregnet og likeverdige, uavhengig av psykososiale funksjonsnedsettelser, er dette fordomsforebygging i praksis. Jeg tror slike typer forebygging virker dypere enn navnefjerninger. Og jeg mener helt oppriktig at å ha ett eller annet diagnosesystem er nødvendig. Når det er sagt, vet jeg ikke om dagens system er beste alternativ. Det er vanskelig å mene så mye om det. Jeg har ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Det jeg uansett anser som hovedproblemet er måten spesielt legevitenskapen misbruker diagnosesystemet. Siden legevitenskapen sitter med hoved-definisjonsmakten i psykisk helsevern, og siden legemiddelindustrien gjerne vil tjene penger, blir medisiner ofte en obligatorisk del av behandlingen, og valg av medisin kobles opp til hva slags diagnose(r) en person har. Å koble valg av behandling til hva slags diagnose en har er rett og slett en feilaktig bruk av diagnosesystemet. Det er jo ikke slik at en diagnose er en behandlingsoppskrift. Det er bare en beskrivelse av en samling symptomer - kanskje bortsett fra PTSD/traumediagnose der årsaker også ligger noe innvevd i diagnosen - men heller ikke da foreskriver diagnosen type behandling. Konsekvensen av at diagnose og behandling sammenveves på denne måten, blir at mange feilbehandles og skades. De får ikke hjelp som hjelper dem.

Jeg reagerer litt på debatten som pågår om overdiagnostisering av ADHD. Ikke fordi jeg er uenig i at det overdiagnostiseres, men fordi jeg får den forståelsen at mange mener at de som er riktig diagnostisert fortsatt skal ha Ritalin som en selvsagt behandlingskomponent. Jeg tenker at det er en feilslutning. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet over forstår leseren sikkert hvorfor.  Jeg mener at det er behandlingsapparatets oppgave å ikke miste nysgjerrigheten når noen har fått en psykdiagnose. Tvert imot; det er da det er viktig å begynne å lete etter årsakene til problemene og finne ut hva som er beste type hjelp for den enkelte.

1 kommentar:

  1. Der rører du ved noe veldig viktig, tenker jeg.

    Meningen med diagnoser er jo først og fremt å navngi en tilstand, slik at man kan forholde seg til den og finne hjelp som hjelper.

    Men der begynner problemene. For hvis forskning viser at én behandling fungerer marginalt bedre enn en annen skal Alle, uansett livssituasjon og individualitet, ha den typen hjelp. Det fører til den rette linjen diagnose -> behandling.

    Det viser seg aller tydeligst når diagnosen blir endret underveis. En pasient som før var schizofren -> tvangsmedisinering med nevroleptika, blir plutselig dissosiativ og deprimert -> terapi og tilbud om antidepressiva. Med den første diagnosen er tvang en nødvendighet fordi personen ikke vet sitt eget beste. Med den siste diagnosen er tvang ineffektivt og dessuten galt fordi den indre uroen må bearbeides, ikke medisineres vekk.

    Selv om pasienten er akkurat den samme. Selv om hun har akkurat samme forståelse av sin situasjon og hva som ville vært bra hjelp. Det er forferdelig ulogisk, for ikke å snakke om uetisk. Og det er vanligvis problemet, heller enn diagnosene i seg selv.

    Aller helst burde en diagnose være en beskrivelse av virkeligheten som får mennesker til å forså seg selv bedre, og føle seg mindre isolert fordi det finnes flere som har kommet i en lignende situasjon. Diagnosen og beskrivelsen av den burde støtte opp om tilfriskningen, og ikke være forbundet med feilinformasjon og stigma.

    En tilnærming uten diagnoser høres interessant, men også ganske fremtidig ut. Det står ikke på min topp tre-liste over ting som burde endre seg i psykisk helsevern. Ikke på topp ti-listen heller. Brukt riktig tror jeg diagnoser kan være ganske ufarlige, kanskje til og med hjelpsomme.

    Ord er som kjent ikke farlige i seg selv. Ikke diagnoseord heller. Men betydningen vi tillegger dem og måten vi knytter oss til dem kan skade. Derfor er vel det aller beste å bruke det Frankl kalte den siste menneskelige frihet. Nemlig evnen til å definere seg selv. Med eller uten inspirasjon fra legejournalen.

    SvarSlett