Traumene som "ikke finnes" 

- Når det som påførte en traumer kalles for hjelp

Det er vanskelig å få forståelse for å være traumatisert av tvang i psykisk helsevern. Det lyttes kanskje delvis, men glattes ofte over igjen etterpå. Tvangen ble jo utført til ens "eget beste". Traumene uvirkeliggjøres i stor grad. Selv om brukere varsler ifra, gripes det ikke til strakstiltak for å forhindre at flere skal måtte utsettes for lignende. Dessverre er det tvert imot slik at tvangspsykiatrien fortsetter å utsette mange for ikke-hjelp, skader, feilbehandling, trauma.

Det er fryktelig slitsomt å håndtere en tung psykisk lidelse på egenhånd. Mange må det. De må la være å oppsøke psykisk helsehjelp fordi de vet, av dyrekjøpt erfaring, at den såkalte «hjelpen» psykiatrien gir gjør deres liv og helse mange ganger verre.  

Det er et stort problem at psykiatri, som er svært biomedisinsk orientert fagfelt, fortsatt har sterk definisjonsmakt i psykisk helsevern. Tvangsmedisinering kan rettferdiggjøres fordi den skjer i «det godes tjeneste» og "i vitenskapens navn". Folk som egentlig trenger helt annen type hjelp enn medisiner, risikerer å få det mye dårligere enn de hadde det i utgangspunktet pga bivirkninger og fundamental feilbehandling - som ofte også gis med tvang. Det er jo slik at psykiatri egentlig kun er en liten del av det store, forskningsbaserte kunnskapsfeltet som angår psykisk helse.  At denne lille delen får ha så avgjørende betydning er mildt sagt skjevbalansert.

Å ha det vondt, være sårbar, redd og lei seg, trenge ro, hvile, omsorg, gode samtaler  - og i stedet utsettes for tvang, angstvekkende situasjoner, straff og inhumanitet,  beltelegging, tvangsmedisinering og andre brutale sanksjoner– slikt kan traumatisere et menneske for resten av livet.

Det er veldig vanskelig å slite med traumer som av helsevesen og samfunn i svært liten grad bemøtes som traumer.  Det er slitsomt å måtte klare seg uten hjelp - både for grunnlidelsen og for behandlingspåførte traumer - fordi ens hjelpebehov ifølge retningslinjene er «feil» . En blir stående veldig alene.

 

FNs torturkomite har nylig skrevet en erklæring om at psykiatrisk tvangsbehandling er å anse som tortur. Jeg håper de får internasjonalt gehør for dette, slik at lovverk som tillater slik behandling må endres. At tortur har traumatiserende virkning på mennesker er det vel allmenn forståelse for.