Et nettverk av røde varsellamper

- Psykisk helsevern -

 

 

Vi er mange brukere som varsler ifra om ulike typer feilbehandling og overgrep vi har opplevd - eller opplever - i psykisk helsevern.  Varslene utgjør et stort nettverk av røde lamper – mange av dem lyser i det offentlige rom, mange lyser i mer avskjermede eller helt lukkede rom.  Men:  Rød belysning til tross, det er en sterk tendens til at varslene ignoreres. Noen vil ønske å gjøre hver varsling til ad hoc, et trist anekdotisk enkelttilfelle som bekrefter den gode regel.  Noen vil formidle at de synes brukere burde la være å si ifra i det offentlige rom, fordi andre da kan skremmes vekk fra å søke hjelp. Det er jo ironisk, når det handler om å melde ifra om forhold ved gjeldende praksis som er graverende skadelige for enkeltmennesker.  Hvem tjener mest på at problemene ikke kommer i søkelyset? Dette handler også om en gruppe i samfunnet hvis rettssikkerhet dessverre ikke er tilstrekkelig ivaretatt.  Tror få ville oppfordret pasienter til å ikke varsle ifra om noe tilsvarende alvorlig i somatikken. Det burde være i alles interesse å få vite om dette og at forholdene blir endret til det bedre.

Noe jeg tror er en ganske utbredt avledningsmanøver går på å rett og slett avfeie tragiske brukerberetninger ved å påpeke at mange andre får hjelp i psykiatrien.  Dette er en manøver som faktisk legger til rette for fortsatte overgrep  - en nullifiserer populasjonen av negative erfaringer til fordel for populasjonen av positive.  Dette minner om et alvorlig problem innen legemiddelforskningen, såkalt publikasjonsbias, der negative studier har en tendens til å underkommuniseres evt utelates mens positive overkommuniseres. Det finnes dog mer enn nok forskning og dokumentasjon som understøtter de type negative erfaringene som mange brukere beskriver, inkludert svært negative bivirkninger fra medisiner.  Det er et stort problem at det som er bivirkninger ofte tilskrives psykdommen .  Om en ønsker å forholde seg forskningsorientert, mener jeg at det er en selvfølge å ta alle formidlinger av problemer på alvor.  Og det skal uansett være en selvfølge å ta alle brukererfaringer på alvor – det er brukerne som vet best hvordan behandlingen virker på dem. Brukere skal lyttes ordentlig til. Dette handler om brukermedvirkning, etikk og menneskerettigheter.

Jeg har ikke noen «ingen-ska-gå-på-medisiner»-agenda.  Mennesker som opplever at de får hjelp av psykofarmaka – fint . Problemet er det manglende gehøret for historiene om mennesker som får livskvaliteten sin ødelagt eller dør på grunn av slike medisiner. Har en for eksempel en psykoselidelse risikerer en å tvangsmedisineres med nevroleptika, kanskje for resten av ens liv, selv når det kun volder skade og ikke er til hjelp. Det er ikke ok.  Selv om to har samme diagnose kan de ha helt ulike hjelpebehov.  Diagnosen sier ingenting om årsakene til problemene, den er kun et navn på en samling symptomer.

Jeg vet at jeg er langt fra alene om å trenge å bli møtt med andre forståelsesmodeller og behandlingsmetoder enn den biomedisinske. Det er utrolig å utsette mange mennesker for tvangsmedisinering basert på en modell som i mange tilfeller stiller seg helt i veien for å oppfatte problemene vedkommende sliter med. Når en modell bidrar til å skade en person i stedet for å hjelpe trengs en annen modell, en annen type kunnskap.  Ofte trengs også mange ulike typer kunnskaper for at hjelpen skal bli god. Den biomedisinske modellen skulle ikke ses som en selvsagt komponent, heller ikke overfor en med psykoselidelse. Medisin er en av mange kunnskaper som jeg mener burde leve likestilt, side om side på samarbeidende og demokratisk vis innen psykisk helsevern.  Dette er 2013. Det positivistiske vitenskapssynet er avleggs.

Jeg er av den klare oppfatning at behandlingskriteriet bør fjernes  og at det må bli mulig å reservere seg fra tvangsmedisinering.  Hele fem brukerorganisasjoner krever medisinfrie enheter innen alle landets helseforetak.  Jeg håper inderlig at det snart er på plass.  

Min oppfordring til mennesker med makt til å endre systemet:  Tre inn i lyset fra røde lamper –og bli opplyst.

 
Mvh

Anne Grethe Teien