David Healy: Bad Medicine

Treatment induced death is now the 4th leading cause of death. There are areas in medicine where it`s even the leading cause of death. ~ Dr David Healy

The problems of clinical trials, amongst other problems, are discussed in this interview.

http://pinterest.com/pin/261349584598308518/

Psykisk helsehjelp: Noen refleksjonsspørsmål som jeg tenker er relevante 


- Vil du den hjelpetrengende vel med din hjelp? Hvis ja: med utgangspunkt i hva slags kunnskap, menneskesyn og etikk vil du vel med din hjelp?


- Er du villig til å skade den hjelpetrengende mer enn du hjelper, fordi du anvender de hjelpeverktøyene du anser som mest vitenskapelige?


- I hvilken grad tenker du at din vitenskapelige kunnskap dekker kunnskapen om det mennesket du nå har foran deg som trenger hjelp?


- I hvilken grad er du som profesjonell hjelper åpen for ny informasjon, ny kunnskap?

Jaakko Seikkula on Open Dialogue as a system of psychiatric care 

http://www.youtube.com/watch?v=1RN6qy3HVpc&feature=youtu.be

RxISK is a free, independent drug safety website
No one knows a drug’s side effects like the person taking it.

https://www.rxisk.org/Default.aspx

Åpent brev til helseminister Jonas Gahr Støre 

 

(Også sendt per mail til Helse-og Omsorgsdepartementet, og publisert på Dagsavisen Nye Meninger 18 desember 2012 ):

Jeg skriver fordi det kjennes helt presserende å gjøre det. Det er noe jeg ønsker at du og dine kollegaer skal sette dere grundig inn i - og reflektere over. Det handler om antipsykotisk medisin.
Er dere klar over at bivirkninger av antipsykotisk medisin kan føre til intens nedstemthet, suicidalitet, alvorlig somatisk sykdom - og død som følge? Når dødsfall skjer mens folk er under behandling i psykiatrien er det vanlig å legge årsaken til den psykiske sykdommen, usunn livsstil hos den psyke eller til manglende tiltak fra psykiatriens side - ytterst sjelden til bivirkninger av medisiner. Jeg mener ikke at de tre første ikke også skjer, men jeg ønsker mer fokus på at årsakene også kan ligge i bivirkningene.

Det er bra å være åpen om ev. agenda. Jeg ble selv tvangsmedisinert med antipsykotika , og som bivirkning ble jeg for første gang i mitt liv suicidal og gjorde et alvorlig selvmordsforsøk. Da jeg ved en byråkratisk glipp kom av tvangsvedtaket og medisineringen opphørte, ble jeg mye bedre. Jeg har aldri siden vært suicidal, og jeg har aldri siden gått på antipsykotika. Erfaringene mine fra tvangsbehandling har traumatisert meg, og gjør at jeg den dag i dag ikke tør å kontakte psykisk helsevern når jeg har krise. Det er ikke ok, da jeg har en alvorlig psykisk lidelse og kunne hatt god nytte av tilgang på (medisin-og tvangsfri) krisehjelp. Utover dette har jeg i dag et liv jeg kan leve med - tross mine psykiske utfordringer.

Om jeg har noen agenda er det at jeg er imot tvangsmedisinering med antipsykotika. Jeg mener det er svært viktig for helsepolitikere å reflektere grundig over dette:
Er det etisk berettiget og menneskerettslig forsvarlig å tvangsmedisinere med medisiner som kan påføre mennesker sterkt redusert livskvalitet, store fysiske og psykiske helseproblemer og tidlig død, bl.a. gjennom selvmord? Rettferdiggjør «gladhistoriene» at andre må lide under tvangsmedisinering?

De fleste som blir tvangsmedisinert i Norge i dag blir det via behandlingskriteriet. De er ikke til fare for seg selv eller andre – i hvert fall ikke i utgangspunktet; bivirkninger kan dog føre til både aggressiv og suicidal adferd. Det er en stor risiko for at «behandlingen» ikke medfører bedring - men heller forværring. Det har etter hvert kommet fram mange enkeltberetninger om det. Antipsykotika kan endre hele livsopplevelsen, ta vekk følelser, motivasjon, tanke - og språkevner, påvirke kroppen både ved at en går drastisk opp i vekt og at bevegelsene blir grovmotoriske og tilstivnede; en kan også få tardive dyskinesier (ufrivillige, repetitive tygge-, tunge-, kjeve- og fingerbevegelser – de kan være irreversible og forværre seg med årene ) og akatisi; en enorm rastløshet som i seg selv er kjent for å kunne framkalle selvmord.
Mennesker med alvorlige psykiske lidelser har i snitt mange års kortere levetid sammenlignet med forventet levealder i befolkningen som helhet. På bakgrunn av alt jeg har lest om psykofarmaka i etterkant av min egen tragedie, har jeg store problemer med at det ikke snakkes mer om medisinbivirkninger når en snakker om dødsfall i psykiatrien. Jeg har også store problemer med å se etikken i å tvangsbehandle mennesker med slike medisiner. Jeg har mange ganger hørt argumentet om å ikke skulle la noen gå til grunne, men det argumentet holder ikke når medisinene kan føre til det samme. Det bør i det minste finnes en juridisk bindende reservasjonsrett , et såkalt psykiatrisk testamente. Jeg viser til lege og forfatter Dr Ben Goldacre som har skrevet boken Bad Pharma. Goldacre har i klartekst tatt opp problemet med publikasjonsbias innen legemiddelforskning: Studier med negative utfall har en alvorlig tendens til å underrapporteres til fordel for positive. Psykiater, psykofarmakolog og forsker Dr David Healy, sier at kliniske studier faktisk ikke fungerer som forskningsmetode når et problem, f.eks suicidalitet, både kan knyttes til sykdommen og til bivirkning av medisinen (7).

Helseminister, jeg håper virkelig at de problemene jeg her har presentert blir sett, oppfattet og tatt tak i. Tvangsmedisinering er et alvorlig inngrep i et menneskes liv. Det blir ikke mindre alvorlig av at det handler om medisiner som kan gi livsfarlige bivirkninger.


Referanser:

1)Ben Goldacre: http://www.badscience.net/
2)Bivirkninger og komplikasjoner ved bruk av antipsykotika:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/10/3.html?id=647737
3)David Healy: www.davidhealy.org
4)Om antipsykotika og tidlig død: http://davidhealy.org/the-madness-of-psychiatry/
5)Opplevelser av medisinering i psykisk helsevern:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/11/4/5.html?id=647750
6)RxISK-prosjektet: https://www.rxisk.org/Default.aspx
7)Time to abandon evidence based medicine? (forelesning). http://www.youtube.com/watch?v=A3YB59EKMKw
8)20 år kortere levetid for psykisk syke. http://www.dagensmedisin.no/nyheter/20-ar-kortere-levetid-for-psykisk-syke/
9)The Antipsychotics for Takers (PDF), via: http://davidhealy.org/call-for-papers/
10)Ytringsfrihetspris 2012 til tvangs-motstander: - Våre myndigheter beskytter oss ikke mot tvangsmedisinering. http://www.napha.no/tvang/



Her er svaret jeg fikk fra Helse-og Omsorgsdepartementet:

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp i psykiske helsetjenester

http://hviteorn.no/fellesaksjonen-for-medisinfrie-behandlingsforlop-i-psykiske-helsetjenester/

Trygghet - Frihet - Håp - om medisinfrie alternativer i psykisk helse. Mette Ellingsdalen, leder i brukerorganisasjonen WSO

http://vimeo.com/43412745

Ellen Kolsrud Finnøy (psykolog) -- Høring om dødsfald i psykiatrien

http://www.youtube.com/watch?v=fETWiKcAqAk&feature=youtu.be

Ellen Kolsrud Finnøy 2 -- Høring om dødsfald i psykiatrien

http://www.youtube.com/watch?v=dhXfAmuER64&feature=youtu.be

U.N. Rapporteur on Torture Calls for Ban on Forced Treatment

"In a statement to a session of the United Nations Human Rights Council in Geneva on March 4, the U.N. Special Rapporteur on Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment of Punishment called for a ban on forced psychiatric interventions including forced drugging, shock, psychosurgery, restraint and seclusion, and for repeal of laws that allow compulsory mental health treatment and deprivation of liberty based on disability, including when it is motivated by “protection of the person or others.”"

http://www.madinamerica.com/2013/03/u-n-rapporteur-on-torture-calls-for-ban-on-forced-treatment/


After the Statement by the Special Rapporteur on Torture, Taking Stock of Where We Are

http://www.madinamerica.com/2013/03/after-the-statement-by-special-rapporteur-on-torture-taking-stock-of-where-we-are/

Et nettverk av røde varsellamper

- Psykisk helsevern -

 

 

Vi er mange brukere som varsler ifra om ulike typer feilbehandling og overgrep vi har opplevd - eller opplever - i psykisk helsevern.  Varslene utgjør et stort nettverk av røde lamper – mange av dem lyser i det offentlige rom, mange lyser i mer avskjermede eller helt lukkede rom.  Men:  Rød belysning til tross, det er en sterk tendens til at varslene ignoreres. Noen vil ønske å gjøre hver varsling til ad hoc, et trist anekdotisk enkelttilfelle som bekrefter den gode regel.  Noen vil formidle at de synes brukere burde la være å si ifra i det offentlige rom, fordi andre da kan skremmes vekk fra å søke hjelp. Det er jo ironisk, når det handler om å melde ifra om forhold ved gjeldende praksis som er graverende skadelige for enkeltmennesker.  Hvem tjener mest på at problemene ikke kommer i søkelyset? Dette handler også om en gruppe i samfunnet hvis rettssikkerhet dessverre ikke er tilstrekkelig ivaretatt.  Tror få ville oppfordret pasienter til å ikke varsle ifra om noe tilsvarende alvorlig i somatikken. Det burde være i alles interesse å få vite om dette og at forholdene blir endret til det bedre.

Noe jeg tror er en ganske utbredt avledningsmanøver går på å rett og slett avfeie tragiske brukerberetninger ved å påpeke at mange andre får hjelp i psykiatrien.  Dette er en manøver som faktisk legger til rette for fortsatte overgrep  - en nullifiserer populasjonen av negative erfaringer til fordel for populasjonen av positive.  Dette minner om et alvorlig problem innen legemiddelforskningen, såkalt publikasjonsbias, der negative studier har en tendens til å underkommuniseres evt utelates mens positive overkommuniseres. Det finnes dog mer enn nok forskning og dokumentasjon som understøtter de type negative erfaringene som mange brukere beskriver, inkludert svært negative bivirkninger fra medisiner.  Det er et stort problem at det som er bivirkninger ofte tilskrives psykdommen .  Om en ønsker å forholde seg forskningsorientert, mener jeg at det er en selvfølge å ta alle formidlinger av problemer på alvor.  Og det skal uansett være en selvfølge å ta alle brukererfaringer på alvor – det er brukerne som vet best hvordan behandlingen virker på dem. Brukere skal lyttes ordentlig til. Dette handler om brukermedvirkning, etikk og menneskerettigheter.

Jeg har ikke noen «ingen-ska-gå-på-medisiner»-agenda.  Mennesker som opplever at de får hjelp av psykofarmaka – fint . Problemet er det manglende gehøret for historiene om mennesker som får livskvaliteten sin ødelagt eller dør på grunn av slike medisiner. Har en for eksempel en psykoselidelse risikerer en å tvangsmedisineres med nevroleptika, kanskje for resten av ens liv, selv når det kun volder skade og ikke er til hjelp. Det er ikke ok.  Selv om to har samme diagnose kan de ha helt ulike hjelpebehov.  Diagnosen sier ingenting om årsakene til problemene, den er kun et navn på en samling symptomer.

Jeg vet at jeg er langt fra alene om å trenge å bli møtt med andre forståelsesmodeller og behandlingsmetoder enn den biomedisinske. Det er utrolig å utsette mange mennesker for tvangsmedisinering basert på en modell som i mange tilfeller stiller seg helt i veien for å oppfatte problemene vedkommende sliter med. Når en modell bidrar til å skade en person i stedet for å hjelpe trengs en annen modell, en annen type kunnskap.  Ofte trengs også mange ulike typer kunnskaper for at hjelpen skal bli god. Den biomedisinske modellen skulle ikke ses som en selvsagt komponent, heller ikke overfor en med psykoselidelse. Medisin er en av mange kunnskaper som jeg mener burde leve likestilt, side om side på samarbeidende og demokratisk vis innen psykisk helsevern.  Dette er 2013. Det positivistiske vitenskapssynet er avleggs.

Jeg er av den klare oppfatning at behandlingskriteriet bør fjernes  og at det må bli mulig å reservere seg fra tvangsmedisinering.  Hele fem brukerorganisasjoner krever medisinfrie enheter innen alle landets helseforetak.  Jeg håper inderlig at det snart er på plass.  

Min oppfordring til mennesker med makt til å endre systemet:  Tre inn i lyset fra røde lamper –og bli opplyst.

 
Mvh

Anne Grethe Teien