Dansk TV-dokumentar: Pillens mørke skygge. DR1. Vist 15.apr 2013.

En mor til to små børn begår selvmord. En bankdirektør dræber sine to tvillinger. Hvorfor? Lykkepiller udskrives som aldrig før, men har medicinalindustrien givet os al sin viden om pillens mørke sider.

http://www.dr.dk/tv/se/pillens-moerke-skygge/pillens-moerke-skygge#!/

Psykiatriske diagnoser og behandling

Mange liker ikke at vi har et diagnosesystem for psykiske lidelser. Det kan være ulike grunner til dette, blant annet erfaringer med feildiagnostisering og feilbehandling. En kan også ha et negativt syn på psykdiagnoser i seg selv fordi en tenker på dem som kunstige og stigmatiserende. Jeg kan følge argumentene og jeg forstår hvor feil det kan bli. Jeg har selv blitt feilbehandlet, og behandlingen jeg fikk var på klassisk, misforstått vis relatert til diagnosen. Jeg tenker uansett noe annerledes om dette.  Rent pragmatisk tenker jeg at det er praktisk og nødvendig med navn og begreper - også i helsevesenet. Og skal en fjerne ett navn, trengs det likevel å erstattes med ett eller flere andre.

Jeg ser ikke at de fordommene mot psykiske lidelser som finnes der ute vil bli borte bare ved å fjerne noen ord. Det er de grunnleggende holdningene som er avgjørende, og de kan påvirkes konstruktivt på mange måter – av foresatte, i skolen, via media etc. Hver gang mennesker behandles som selvsagt medregnet og likeverdige, uavhengig av psykososiale funksjonsnedsettelser, er dette fordomsforebygging i praksis. Jeg tror slike typer forebygging virker dypere enn navnefjerninger. Og jeg mener helt oppriktig at å ha ett eller annet diagnosesystem er nødvendig. Når det er sagt, vet jeg ikke om dagens system er beste alternativ. Det er vanskelig å mene så mye om det. Jeg har ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Det jeg uansett anser som hovedproblemet er måten spesielt legevitenskapen misbruker diagnosesystemet. Siden legevitenskapen sitter med hoved-definisjonsmakten i psykisk helsevern, og siden legemiddelindustrien gjerne vil tjene penger, blir medisiner ofte en obligatorisk del av behandlingen, og valg av medisin kobles opp til hva slags diagnose(r) en person har. Å koble valg av behandling til hva slags diagnose en har er rett og slett en feilaktig bruk av diagnosesystemet. Det er jo ikke slik at en diagnose er en behandlingsoppskrift. Det er bare en beskrivelse av en samling symptomer - kanskje bortsett fra PTSD/traumediagnose der årsaker også ligger noe innvevd i diagnosen - men heller ikke da foreskriver diagnosen type behandling. Konsekvensen av at diagnose og behandling sammenveves på denne måten, blir at mange feilbehandles og skades. De får ikke hjelp som hjelper dem.

Jeg reagerer litt på debatten som pågår om overdiagnostisering av ADHD. Ikke fordi jeg er uenig i at det overdiagnostiseres, men fordi jeg får den forståelsen at mange mener at de som er riktig diagnostisert fortsatt skal ha Ritalin som en selvsagt behandlingskomponent. Jeg tenker at det er en feilslutning. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet over forstår leseren sikkert hvorfor.  Jeg mener at det er behandlingsapparatets oppgave å ikke miste nysgjerrigheten når noen har fått en psykdiagnose. Tvert imot; det er da det er viktig å begynne å lete etter årsakene til problemene og finne ut hva som er beste type hjelp for den enkelte.

Traumene som "ikke finnes" 

- Når det som påførte en traumer kalles for hjelp

Det er vanskelig å få forståelse for å være traumatisert av tvang i psykisk helsevern. Det lyttes kanskje delvis, men glattes ofte over igjen etterpå. Tvangen ble jo utført til ens "eget beste". Traumene uvirkeliggjøres i stor grad. Selv om brukere varsler ifra, gripes det ikke til strakstiltak for å forhindre at flere skal måtte utsettes for lignende. Dessverre er det tvert imot slik at tvangspsykiatrien fortsetter å utsette mange for ikke-hjelp, skader, feilbehandling, trauma.

Det er fryktelig slitsomt å håndtere en tung psykisk lidelse på egenhånd. Mange må det. De må la være å oppsøke psykisk helsehjelp fordi de vet, av dyrekjøpt erfaring, at den såkalte «hjelpen» psykiatrien gir gjør deres liv og helse mange ganger verre.  

Det er et stort problem at psykiatri, som er svært biomedisinsk orientert fagfelt, fortsatt har sterk definisjonsmakt i psykisk helsevern. Tvangsmedisinering kan rettferdiggjøres fordi den skjer i «det godes tjeneste» og "i vitenskapens navn". Folk som egentlig trenger helt annen type hjelp enn medisiner, risikerer å få det mye dårligere enn de hadde det i utgangspunktet pga bivirkninger og fundamental feilbehandling - som ofte også gis med tvang. Det er jo slik at psykiatri egentlig kun er en liten del av det store, forskningsbaserte kunnskapsfeltet som angår psykisk helse.  At denne lille delen får ha så avgjørende betydning er mildt sagt skjevbalansert.

Å ha det vondt, være sårbar, redd og lei seg, trenge ro, hvile, omsorg, gode samtaler  - og i stedet utsettes for tvang, angstvekkende situasjoner, straff og inhumanitet,  beltelegging, tvangsmedisinering og andre brutale sanksjoner– slikt kan traumatisere et menneske for resten av livet.

Det er veldig vanskelig å slite med traumer som av helsevesen og samfunn i svært liten grad bemøtes som traumer.  Det er slitsomt å måtte klare seg uten hjelp - både for grunnlidelsen og for behandlingspåførte traumer - fordi ens hjelpebehov ifølge retningslinjene er «feil» . En blir stående veldig alene.

 

FNs torturkomite har nylig skrevet en erklæring om at psykiatrisk tvangsbehandling er å anse som tortur. Jeg håper de får internasjonalt gehør for dette, slik at lovverk som tillater slik behandling må endres. At tortur har traumatiserende virkning på mennesker er det vel allmenn forståelse for.