Det er for tiden en del politisk og medialt fokus på psykiatriens tvangsbruk - med et kritisk blikk. Bra! Dette henter jo da også fram dem som mer eller mindre ønsker å forsvare dagens regime. En av disse heter Steinar T. Olsen og er vernepleier. Lenke til hans innlegg er her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Tvang-i-psykisk-helse-er-omsorg-Man-beskytter-mennesker--Vernepleier-Steinar-T-Olsen-8444849.html Jeg skrev en kommentar under innlegget og pga en tilbakemelding (ikke fra forfatteren) skrev jeg en kommentar til - og den ble ganske lang! Vel, her er den:
At personer med funksjonsnedsettelser diskrimineres og at deres menneskerettigheter brytes er selvsagt ikke et fenomen som er forbeholdt Norge. CRPD er en internasjonal konvensjon, en FN-konvensjon, i skrivende stund ratifisert av 163 stater, som blant annet utfordrer staters nasjonale lovverk og praksiser anvendt på personer med psykiske problemer, altså psykososiale funksjonsnedsettelser. Norge har foreløpig avgitt noen tolkningserklæringer knyttet til konvensjonen som i praksis fungerer som reservasjoner, og som LDO har bedt myndighetene snarest om å trekke tilbake. Norge ligger høyt internasjonalt på tvangsbruk i psykisk helsevern, og behandlingskriteriet, der en verken trenger være til fare for seg selv eller andre for å bli utsatt for tvang, anvendes ofte. I 2014 ble behandlingskriteriet alene brukt ved 72% (!) av tilfellene av etablering av tvungent psykisk helsevern blant voksne innlagte (1: s.37).
Det finnes gode alternativer til tvang og medisinering, og brukerfeltets langvarige krav om medisinfrie tilbud er nå i ferd med å bli realisert. Helse- og omsorgsminister Bent Høie forventer at alle regionale helseforetak skal ha etablert tilbud om medikamentfri behandling innen 1. juni 2016. Det skal også gis tilbud om nedtrapping av medisiner for dem som ønsker det. Det vil ta lenger tid å få disse behandlingsmiljøene til å vokse og få mer rom i psykisk helsevern. Og det trengs et forbud mot psykiatrisk tvangsmedisinering, ikke, som Høie har varslet, en bevegelse bort fra diagnosekriterie til å fokusere mye på det han gammeldags og paternalistisk nok kaller «samtykkekompetanse». Ikke nok med at en mangler evidensgrunnlag for psykiatrisk tvangsbehandling, og at tvang skader og re/traumatiserer: Antipsykotika-behandling kan i seg selv påføre mye skade og bli til lite til ingen gagn. Leder av Nordisk Cochrane-institutt, prof. Peter Gøtzsche, argumenterer både forskningsbasert imot psykiatrisk tvangsbehandling og i tråd med CRPD. I et innlegg til en CRPD-kampanje nylig konkluderer han med følgende: "Abandoning using force will be harmful to some patients but it will benefit vastly many more. We will need to work out how we may best deal with those patients who would have benefited from forced treatment in a future where force is no longer allowed." (2).
Mest grunnleggende, mer enn evidensargumentene imot psykiatrisk tvangsbehandling, er CRPD-konvensjonen som skal sikre menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelser. Artikkel 14 i konvensjonen sier at nedsatt funksjonsevne under ingen omstendighet rettferdiggjør frihetsberøvelse. Dette er en av artiklene Norge foreløpig har avgitt en konvensjonsstridig tolkningserklæring til. Psykisk helsevernloven har nedsatt funksjonsevne, «alvorlig sinnslidelse», som kriterium. Dette lovverket er derfor diskriminerende i seg selv. Videre sier altså CRPD's General Comment No 1 at psykiatrisk tvangsbehandling bryter med flere menneskerettigheter, inkl. tortur-forbudet og at alle må gis tilgang til nødvendig støtte, såkalt 'supported decision making', for å få ivaretatt egne valg mht behandling/ikke-behandling, også i krisesituasjoner, og at medisinfrie tilbud må være tilgjengelige.
Du spør om gode eksempler fra utlandet mht behandling. Jeg vil da trekke fram Open Dialogue (Jaakko Seikkula) i Nord-Finland. Open Dialogue er en nettverksbasert, dialogorientert og individuelt tilpasset tilnærming til mennesker i psykiske kriser. Tilnærmingen har vist oppsiktsvekkende gode utfall for personer med psykoser, med en recovery-rate på rundt 80% av deltagerne - majoriteten uten medisiner. Tankegodset fra Open Dialogue er også importert til Norge og andre land, i deler av psykisk helsefeltet som jobber for gode, humane endringer. Andre gode eksempler fra utlandet er Trieste i Italia og Familjevårdsstiftelsen i Sverige (3,4). Jeg tillater meg også å nevne Stangehjelpa (Birgit Valla)- på Hedmark.
Vedr fengsel: CRPD-konvensjonen krever at mennesker skal få tilgang til nødvendig støtte for å anerkjennes som rettssubjekter og få en rettferdig rettergang om de gjør noe kriminelt. Ingen skal kunne avskrives som psykotisk, utilregnelig, uten likeverdige juridiske rettigheter, og utsettes for psykiatrisk tvangsbehandling som sanksjon. Dommen skal være basert på en helhetsvurdering utfra ikke-diskriminerende kriterier. Om vedkommende havner i fengsel bør hen ha tilgang på god, frivillig psykisk helsehjelp, som innbefatter medisinfrie tilbud. CRPD representerer et paradigmeskifte som mange ikke har tatt innover seg enda. Det er en lang tradisjon og mye vanetenkning knyttet til at når diskriminering og menneskerettsbrudd skjer mot personer med funksjonsnedsettelser så anses det ikke som ekte diskriminering , ekte menneskerettsbrudd. Mette Ellingsdalen og Liv Skree, to som lenge har jobbet for implementering av CRPD i Norge, har sagt følgende: -Velferdsmodellen sier at vi er snille, og velger å hjelpe stakkars deg slik vi mener du har best av. Menneskerettsmodellen sier at vi er forpliktet til å hjelpe deg på dine premisser. (5)
Kilder:
1) https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/bruk-av-tvang-i-psykisk-helsevern-for-voksne
2) https://absoluteprohibition.wordpress.com/2016/03/15/peter-gotzsche-forced-admission-and-forced-treatment-in-psychiatry-causes-more-harm-than-good/
3) http://www.triestesalutementale.it/english/mhd_department.htm
4) http://www.familjevardsstiftelsen.se/
5) http://napha.no/content/13795/-Ma-tale-mer-annerledeshet
