Ett viktig aspekt er feil-/behandlingsspørsmål. Hva om person X ,som havnet i psykisk
helsevern fordi vedkommende hadde en depresjon, faktisk hadde en flåttsykdom som
forårsaket denne depresjonen. I psykisk helsevern ville vedkommende kanskje fått
kognitiv terapi og/eller antidepressiva for depresjonen. Det er vel ikke så sannsynlig
at borrelia-infeksjonen ville forsvinne med en slik behandling, uavhengig av om
depresjonen lettet eller ei. Realiteten av kronisk borreliose og kontroversene
rundt behandling debatteres med høy temperatur i Norge nå. Jeg vet ikke hva som er sannheten om kronisk borreliose,
men jeg håper det blir bevilget mer til forskning på dette fremover. Jeg ser at mange
syke lider og ikke får hjelp eller at de opplever å få behandling som ikke
hjelper dem.
Av de mange som oppsøker helsevesenet med såkalt uspesifikke
helseplager, får mange en psykiatrisk diagnose.
Og det kan godt hende at de fyller kriteriene for dette , men sannsynligheten
er absolutt tilstede for at om de havner i psykisk helsevern er retningslinjene
som bemøter dem ikke samkjørt med deres reelle og komplette behandlingsbehov. «Da
over 100 allmennleger skulle diagnostisere pasienter med uspesifikke
helseplager, fikk pasientene opptil 31 diagnoser», står det i en artikkel i
Dagens Medisin («Pasient fikk 31 diagnoser», Dagens Medisin 3.jan, 2013). ME-debatten er, i likhet med borrelia-debatten, en debatt der dette med psyke og soma blir veldig eksplisitt formulert. Kanskje dels fordi en mangler begreper, og dels fordi en vet hva som møter en om en havner i psykisk helsevern. For mange i både flått-debatten og ME-debatten er det viktig å få frem at deres sykdom er fysisk, ikke psykisk. Jeg hadde selv et utmattelses-syndrom et par år av mitt liv som etter hvert ble løst diagnostisert som ME. Det var vanskelig å bli hørt på at utmattelsessyndromet var noe «eget», noe som ikke kun var relatert til min allerede etablerte psyk-diagnose. Jeg vet ikke om jeg faktisk hadde ME, men jeg mener fortsatt at det var noe «eget» - kanskje indirekte knyttet til andre aspekter, men like fullt noe «eget».
Cartesianismen er fortsatt i stor grad rådende innen psykisk helsevern – og innen helsefeltet generelt. En snakker ofte om «psyke» og «soma» som om det skulle være to ulike entiteter. Jeg er opptatt av at mennesket ikke bør splittes opp begrepsmessig på slike kunstige måter – og synes blant annet at legen Henrik Vogt, som har skrevet mye om epigenetikk, bidrar med interessante perspektiver i denne sammenheng. Jeg antar at det kan ta sin tid før evt nye fagbegreper og -diskurser etableres som utrykker menneskets ikke-dualistiske og kontekstuelle virkelighet på bedre måter. Men om dette skjer, tror - håper jeg, at det kan gjøre en stor positiv forskjell for hvordan helserelaterte problemer forskes på.
Hvorfor har en latt «psykisk helsevern» få bli en slags logikk og verden for seg; der barn som i utgangspunktet er motorisk urolige pga mishandling i hjemmet risikerer å bli møtt med ignorans på dette og avspist med en ADHD-diagnose og Ritalin – mens mishandlingen får fortsette; der noen som har depresjon pga en betennelse i kroppen eller altså kanskje en kronisk borreliainfeksjon risikerer å bli utsatt for irrelevant behandling og bagatellisert på at problemene er relatert til noe annet. Slik jeg ser det er retningslinjene innen psykisk helsevern i stor grad avsondret/blokkert fra å ta inn over seg det brede feltet av potensiell etiologi.
Jeg lengter etter vidsyn.
